SMS-prat: Tina Kalmo Pedersen
Tretten NM-gull, fem ganger Nordisk mester, fire ganger juniorverdensmester og to ganger seniorverdensmester. Vi har tekstet med islandshestrytter Tina Kalmo Pedersen.
Av: Redaksjonen
Publisert: 3. februar 2020
Hei, Tina! Hvordan har du det akkurat nå?
Hei! Jeg har det veldig bra, det er spennende tider fremover. Etter en lang skadeperiode for både meg og hestene, er det hyggelig å være inne i varmen igjen, med en plass på elitelandslaget. Det har vært enormt mye å gjøre i høst og over nyåret, men nå har det begynt å roe seg litt. Så jeg er endelig åpen for å reise litt og holde kurs igjen!
Kan du fortelle oss kort om deg selv?
Jeg er 30 år, fra Drammen og eier og driver Kalmo Gård i Lier. Jeg begynte på rideskole da jeg var 6 år og hadde ingen familiær bakgrunn med hest forøvrig da jeg begynte. Jeg maste meg til å begynne og mamma og pappa kjørte og hentet, år ut og år inn, og stod ute i tosifret minus fordi de var så uheldig å ende opp med en esel-sta hestejente som nektet å godta at frostskader var gyldig fravær. Siden har jeg dratt med meg resten av familien inn i dragsuget. Ingen av dem driver med hest egentlig, men de har etter hvert blitt såpass godt oppdratt at alle kan trå til med både fôring, møkking og utslipp om jeg behøver avløser. Jeg bor alene med hunden min Tricco, en engelsk setter på 12 år. Med fare for å tråkke noen på tærne, er han den beste samboeren jeg noen gang har hatt, så det ser ikke ut til å bli noen endringer i husholdningen med det første!
Hva er konseptet deres?
Konseptet her på Kalmo gård er rehabilitering og opptrening av skadde hester ved hjelp av vanntredemølle, vibrafloor, infra/LED-lysbehandling og ellers skreddersydde trenings- og behandlingsopplegg i samarbeid med veterinær. Stallen er en gammel låve vi har rehabilitert, så takhøyden gjør at vi dessverre må begrense hestestørrelsen til maximum 160cm. Jeg tar selvsagt også imot hester i ordinær trening, salg av hester og driver med instruksjon av alle aldre og nivåer. Og så er det er viktig å presisere at her er ALLE aldre og ferdighetsnivåer velkommen. Folk skal ikke være redde for å ta kontakt fordi de ikke føler seg ”gode nok” – det er jo nettopp det vi skal jobbe med! Jeg reiser også rundt å holder kurs både innen- og utenlands.
Hvorfor islandshest?
Hvorfor ikke?
Hva vil du si er den største misoppfattelsen av islandshest?
At det er en forvokst, hårete shetlandsponni som voksne menn rir på med beina i bakken.
Du har en imponerende merittliste bak deg. Hva er hemmeligheten?
Man må ha et godt team rundt seg. Familie, trenere, sponsorer, hestepassere – man klarer ikke alt på egenhånd. Så er det selvsagt viktig med godt hestemateriale. De gode sportshestene må også forvaltes riktig – og over tid. Det er viktig å ha is i magen, tenke langsiktig og gi hesten tilstrekkelig tid til å ”lande” etter f.eks. å ha skiftet eier og flyttet, noe som kan være veldig traumatisk for enkelte hester. Noe av det viktigste er å bygge opp hestens selvtillit: de skal føle seg flinke, like jobben de gjør og like å vise seg fram! Dette er ofte hva som skiller klinten fra hveten når man nærmer seg toppen og marginene blir mindre og mindre. Videre er det god grunnridning. Grunnridningen er byggestenen for all ridning og ALLE høyere klasser, uavhengig av gren. Om grunnmuren er skjev, vil alt du bygger videre bare bli skakkere og skakkere, før det til slutt velter overende. Keep it simple.
Hvilke kvaliteter er viktigst for deg i en konkurransehest?
En sterk psyke, viljen til å prestere og at de liker seg på banen. Om hesten ikke trives i en konkurransesituasjon, vil det skinne igjennom uansett hvor flott den er. Jeg ser også etter et funksjonelt eksteriør, så uphill som mulig, godt ansatt hals, beveger seg mykt gjennom kroppen, fornuftig benstilling. Og ikke minst at de har et godt skritt! Alle andre gangarter kan endres enormt over tid med riktig trening, mens skrittet er den gangarten det er vanskeligst å forbedre – og enklest å ødelegge.
Hvordan vil du beskrive en typisk islandshest sitt lynne?
Stødig og fornuftig, men også kvikk, følsom og ridbar.
Hva er dine sterkeste og svakeste egenskaper som rytter?
Mine sterkeste egenskaper er vel at jeg er god på å kvikke opp og ”sette” hester som er litt late eller har blitt sløvet av feil trening. Og at jeg elsker å konkurrere og er god på å holde fokus under stevner. Mine svakeste egenskaper er at jeg ikke er fullt så intuitiv på de veldig sensitive hestene, de tar meg litt lenger tid å løse og tilpasse. Og så er jeg altfor dårlig til å pusse utstyr, hehe.
Har du en favorittgangart?
Tølt – men det gir et skinnsykt kick å sitte på en skikkelig passhest også!
Tre ting du ikke klarer deg uten i stallen?
1. Headset – både typen til undervisning og til podcaster etc.
2. Hestegodt, i absolutt alle jakkelommer
(alltid like gøy når man vasker jakkene og glemmer å tømme lommene)
3. Gode hansker – jeg har vendt meg til å bruke hansker i så mange år nå at jeg får vannblemmer bare jeg tenker på å ri uten.
Hva gjør du for å koble av?
Når jeg føler det koker litt i topplokket kjører jeg en tur, om jeg har tid. Jeg er veldig glad i å kjøre bil. Der klarer jeg å slappe av og tenke. Helst ikke på motorveien – svingete, bortgjemte landeveier er favoritten og gjerne i mørket.
Hva ville du sagt til morgendagens ryttere hvis du kunne sagt hva du vil?
Gå på rideskole! Ri på kurs, lær rytme, regler, teori – ikke minst opplev rideglede sammen med andre på juleshow etc. Ikke hopp over det grunnleggende bare fordi det er kjedelig, eller foreldre eller bekjente har hester man har tilgang til. Lær ridning skikkelig fra starten! En god sits og grunnutdannelse kommer du til å være takknemlig for resten av livet om det er gjort riktig.
Hvor er du om 10 år?
Samme sted, bare med flere hester, flere hunder, flere elever og flere medaljer. Og kanskje et ridehus? Det er lov å håpe!
Helt til sist, kan du fortelle oss en funfact om deg selv?
Jeg liker å se på skrekkfilmer alene! Det begynte med at jeg ikke turte å se noe ekkelt overhodet, før jeg utsatte meg selv for et skrekkmaraton med alle de verste filmene jeg kunne komme på. Det kurerte det, og nå liker jeg best å se dem alene. Alle andre er så lettskremte…
