Cavalier hos: Stall Myra
Å kjøre inn oppkjørselen til Stall Myra i Mjøndalen er som å lukke øynene og plutselig befinne seg i et annet land. En stor murvilla, som en gjerne ville kalt mansion i USA, troner bak en statue av Elise Lundhaugs første topphest Hrynjandi – en hingst pappa Lasse mente at det i alle fall ikke kom på tale at skulle være med hjem. Vi har besøkt Gunn, Elise og Thomas hos Stall Myra!
Av: Redaksjonen
Publisert: 24. juni 2020
( Thomas Larsen / Elise Lundhaug / Camilla Onshuus / Gunn Lundhaug )
Hun begynte å ri ordentlig som 16-åring, men Elise Lundhaug red VM allerede i 2009. Nå har hun rukket å bli 29 år og klarer ikke se for seg å drive med noe annet enn hest. Interessen fikk hun fra sin mor, Gunn Lundhaug, og det var rett på islandshest.
Det er Gunn som møter oss på gårdsplassen. Med et tog av hunder løpende ivrig rundt beina på seg hilser hun og ønsker velkommen. Solen steker over Stall Myra på toppen av Mjøndalen. Gunn tar oss med inn i hovedstallen. Det er nesten tomt, kun et par unghester som står inne etter fysioterapaut- og tannlegebesøk.
– Vi har fokus på at hestene skal få mest mulig utetid, forteller hun.
Totalrenovering og gode relasjoner
Stall Myra ble en slags overraskelse for Gunn. Da stedet lå ute for salg vekket det en drøm hos henne, men da hun fikk en tekstmelding av en venninne om at det var solgt trodde hun det måtte bli med drømmen. Lite visste hun da at det var mannen hennes Lasse som hadde lagt inn bud, og familien Lundhaug som var de nye eierne. En totalrenovering av stedet senere huser nå Stall Myra godt over 30 islandshester, familien og dyktige ansatte.
De aktive konkurranserytterne Elise og Thomas kommer gående opp på gårdsplassen. De smiler, hilser og forteller at de maler den ene stallen litt lenger ned. Det tilbys kaffe på terrassen hos Elise. Et par hunder tasser rundt oss.
Thomas Larsen har jobbet hos Stall Myra i to og et halvt år. Islandshest har han drevet med siden han var 10 år gammel. Den meritterte rytteren har vært på landslaget siden 2008, og ble nordisk mester både i 2010 og 2018. Opprinnelig er han fra Grimstad, men han har kjent familien Lundhaug i en liten evighet, hvilket skinner godt igjennom når en observerer dynamikken mellom vennene og kollegaene.
– Ja, jeg har vel vært her i godt over to år nå. Har ingen planer om å dra noe sted. Dere må i så fall jage meg ut, ler han og ser på Elise og Gunn. Han fortsetter:
– Det var aldri et spørsmål om ikke å si ja da jeg ble spurt om å komme hit. Vi har alltid vært gode venner, og dette stedet er jo også noe helt for seg selv.
– Thomas Larsen
Hingster og blomsterenger
Stallen er delt inn i to med ridehuset i midten. Eiendommen ellers består stort sett av idylliske uteområder hestene kan boltre seg på, og nede ved en liten innsjø er ridebanen. Elise plukker markjordbær mens hun spør Thomas hvilken hest han skal ri etterpå. Gunn forteller om fôringsrutiner og egen avl av en sassy femåring som vrinsker og kaster på hodet i det en av de som jobber i stallen går forbi paddocken hans med to hopper. Elise lurer på hvor lang tid det tar før den provisoriske paddocken med gress blir løpt ned av hingsten. Kanskje det går bra, det har jo gått bra til nå, ler hun.
Dagene på gården går med til vanlige stallrutiner. Forberedelser til konkurranser. Treningshester og undervisning. På en liten eng med gule blomster står to av unghestene og gresser. De kommer løpende mot oss. Idyllen er komplett når det blafrer i lang islandshestman og hesteørene peker rett opp.
– Det er jo sært dette her
Interessen vår for islandshest vekkes betraktelig av å besøke de tre ildsjelene hos Stall Myra. Gunn, Elisa og Thomas er alle enige i at mangelen på kunnskap og kjennskap til sporten er hovedårsak til at folk gjerne har et feilaktig bilde av islandshest som rase og ridehest.
– Det er jo ofte slik at islandshest forbindes med en litt smålubben rideskolehest eller som trofaste turvenner over slettene på Island. Sporten er smalere enn for eksempel sprang, og vi som utøvere er kanskje heller ikke flinke nok til å kommunisere og promotere det vi driver med, sier Elise.
Gunn forteller om utallige stevner og plasseringer. Om hvor lojale hestene er, hvordan sporten har utviklet seg både globalt og her hjemme. At det kan være vanskelig for nye tilskuere å forstå sporten er de helt enige i. Tempovekslinger og steglengde nevnes som beskrivende stikkord.
– Det er jo sært dette her. Ri rundt og rundt på en bane, liksom. Vi viser gangarter i ulikt tempo, for å forklare det ekstremt enkelt. Det krever litt trening å se hva som egentlig foregår. Presisjon er vel alfa omega, som det også er i for eksempel dressur.
– Thomas Larsen
Ser frem til å konkurrere igjen
Hestene børstes og sales opp. Gunn forteller om internasjonale ryttere som blir starstruck av den nesten historiske premieplukkeren Hvinur. Panneluggen til kjendishesten står rett ut mens han poserer villig foran kameraet. Hestene er klare. Rytterne ler på vei ned til ridebanen, er enige om at de sikkert kommer til å synes det er gøy med litt trening i dag, det har blitt mye skogsturer de siste månedene. Mye tid til å gjøre alt en vanligvis ikke har tid til.
– Nå ser vi frem i mot å konkurrere igjen. Legge fra oss malekostene og komme tilbake til adrenalinkicket det er å være på stevner, sier Elise og Thomas omtrent i kor.
Grusen knaser under islandshesthøvene når de to- og firebeinte girer hverandre opp på ridebanen. De fyker forbi oss i pass og tølt til lyden av latter, mens støvet letter fra bakken og lager små skyer etter dem.
