Tett på: Siril W. Helljesen
Hun er den eneste norske dressurrytteren som har ridd OL i nyere tid. Det viktigste hun tar med seg fra tiden hun var red med verdenseliten er at hverdagen og grunnridningen er det viktigste. Hvis hun skal satse så stort igjen vil hun ikke bare være listefyll.
Av: Redaksjonen
Publisert: 20. juli 2019
– Denne hesten er som en maskin! Hun bare går og går. Helt utrolig med energi og vilje, men hun leser tankene mine. Når jeg rir skrittedelen av programmet på stevner må jeg bare tenke på noe helt annet for å unngå spenninger og feil. Hva jeg har lyst til å spise og drikke når jeg er ferdig. “Hmm, Farris. Kanskje Bris eller Pepsi Max. Sushi hadde vært godt”.
Siril piaffer på det som først ser ut som det robotgressklippede gresset utenfor det hvite huset hun bor i når vi kommer kjørende opp bakken fra ridehuset, men vel fremme står Zarina med alle fire beina plantet på det som er den stekvarme ridebanen med utsikt over beitene hos Stall Helljesen i Råde. Det er akkurat sånn vi forventet å møte den eneste norske dressurrytteren som har ridd OL i nyere tid. Piaffende på silhuetten av en svart hest på toppen av en juligrønn gressbakke. Silhuetten er 10 år gamle Zarina VG, en dansk varmblods Siril for tiden finsliper mot Grand Prix. Hun er en av etterkommerne til mistenkelig navnelike Dorina som Helljesen etter OL i 2012 solgte til familien som er kjent for å slipe krystaller til vakre Swarovski-smykker. Siril slipte Dorina til en dressurdiamant helt selv – og nå er hun godt i gang med en ny en. Hvert år får hun julekort fra Østerrike.
“Det som er utfordringen nå er at jeg gjerne skulle hatt flere Grand Prix-hester. Jeg vil gjerne være med i toppen for å være den beste idrettsutøveren og treneren jeg kan være. Holde meg skarp. ”
– Grunnridningen er kjepphesten min
Helljesen er Oslo-jente fra en familie som i utgangspunktet ikke var hesteinteresserte. Hun red på gamle Oslo Ridehus og gikk turer med hundene i nabolaget for å få råd til flere ridetimer. Så red hun en periode i Maridalen, men det ble for ukontrollert for foreldrene som fant tryggere rammer på Ellingsrud, og der fikk hun prøve seg på Grand Prix-materiale, et stort steg fra “galopphest, islandshest, fjording, samma det. Jeg red på det som var tilgjengelig”. Hun var interessert i sprang, feltritt, tur, ridning i seg selv – og det er fortsatt det som driver henne i dag, etter å ha jobbet på dressurstall i Tyskland og England, og som rytter og trener på Stall K før hun bestemte seg for å satse på å drive eget. I 2015 landet familien og Stall Helljesen i Råde i Østfold. Et dressursenter med 19 hester og elever som både bor, jobber og trener for Siril under helt optimale dressurforhold.
– Det som driver meg er 100% at jeg synes det er så gøy å holde på med hester. Hvis det stod mellom å konkurrere eller bare holde på med hest, så ville jeg helt klart valgt å bare holde på med hest. De daglige prosjektene, å jobbe frem hester, det motiverer meg veldig til å fortsette, uansett om det er vinter og kaldt, lørdager, søndager… Viljen til å få til noe bedre driver meg fremover. Og så er grunnridningen kjepphesten min. God grunnridning gir god ridefølelse – det er filosofien min. Man kan lage spektakulære hester med flotte bevegelser gjennom god, ganske enkel grunnridning.
– Du er vår eneste dressurrytter som har vært i OL i nyere tid og du har vært i toppen sammen med rytterne med de aller største navnene. Hva er det viktigste du tar med deg fra den tiden du var blant de store stjernene i sporten?
– Det viktigste jeg tar med meg fra tiden jeg red med og mot toppen, det er at hverdagen og grunnridningen er det viktigste. At man må forstå hvordan man får det beste frem i Grand Prix-dressuren. I et sånt miljø ser man veldig mye bra, men også dessverre en del dårlig ridning. Jeg valgte å fokusere på det som var positivt for meg: God ridning og folk med passion for sporten. Jeg har selv finansiert all ridning og hestesport helt fra ungdomstiden til ut i voksenlivet, men fikk fantastisk støtte på veien mot OL. Jeg har solgt hester for å leve av det og for å kunne skape et hjem og liv som rytter og trener. Jeg har jobbet hardt, og det har gjort at jeg har en skikkelig drive og en stå-på-vilje. Man må gjøre kjedelige ting for å få lov til å gjøre de morsomme tingene. Jeg er grundig, vet at hestene mine er velridde og godt forberedt, og det vet jeg er grunnen til at jeg kan ri opp midtlinjen og ta en topplassering i en stor konkurranse.
– Tenker du noengang på OL når du rir rundt hjemme når det er vinter og 20 minus?
– Ja, jeg tenker ofte på OL. Jeg tenker at når jeg igjen får en hest som er god nok og som går en god Grand Prix, så er den også god nok til å gå OL. Det krever masse arbeid og mye reising for å få kvalifisere seg. Da skal man ha masse tid, penger og mulighet til å gjøre en sånn skylapp-greie igjen og det gjør jeg veldig gjerne dersom jeg har en hest som er kapabel til å gjøre det – og det vet jeg ikke enda om jeg har. Hesten jeg har nå er på vei mot Grand Prix, men det krever veldig mye. Jeg vil ikke gjøre det hvis jeg bare er listefyll. Hvis jeg skal gjøre det, så vil jeg gjøre det med hjertet, gjøre det ordentlig, gjøre det bra. I det daglige tenker jeg mer på å få frem det beste i hesten jeg sitter på. Gjør jeg det, så er det bra nok til at jeg kan komme ut og hevde meg. Tid er også en utfordring. Som mamma vil jeg gjerne bruke tid på familien min. Det er viktigere for meg enn om jeg når OL noen gang igjen.
“Jeg synes det er gøy å få frem det beste i hestene jeg har og i elevene jeg trener. Jeg kan bli vel så ambisiøs på andres vegne som på mine egne.”
Etter å ha gått en rekke stevner både nasjonalt og internasjonalt, har Siril gitt Zarina stevnepause for å kunne fokusere på den daglige treningen og å utvikle hesten til Grand Prix-nivå. Hun gir det to, tre, kanskje fire måneder. Ellers er hun fullt opptatt med undervisning. Hun var nettopp i Nordisk med elevene sine og skal snart til EM for junior- og unge ryttere i Italia. Og så er det Breeders for noen av de unge lovende med fire bein. Så NM i slutten av august. “Det går slag i slag her”.
– Apropos EM… Er det noen up-and-coming dressurryttere man burde følge litt ekstra godt med på?
– Vi har et veldig bra juniorlag i år. De vant Nations Cupen i Uggerhalne som var i Danmark i begynnelsen av juni, så det norske juniorlaget er veldig sterkt! På Young Rider-siden har vi bare akkurat fått satt sammen et lag, men jeg tror at hvis de rytterne vi har med nå har dagen, så tror jeg man absolutt kan se bra resultater der. Men vi ser at juniorrytterne, og kanskje spesielt Carmen Grønvold Johannessen og Anine Mørch-Aas, spesielt de to, kan man følge litt ekstra med på frem mot EM.
– Hva ser du etter i en hest?
– Jeg ser nok mest på galoppen, for travet kan jeg gjennom samling og ettergift lage større, mer uttrykksfullt. Skrittet er den vanskeligste gangarten å forbedre, så den vil jeg skal være firetaktig og korrekt, gjerne med litt overtramp. For å være ærlig, hvis jeg måtte velge mellom gangarter og ridbarhet, så ville jeg primært gå for ridbarhet, godt temperament og en hest som har hodet på plass og vil arbeide. Og det må være en hest som vil gå fremover. Så hvis jeg skal si tre ting jeg ser etter i en hest, så må det være en ridbar, fremover hest med tre korrekte gangarter.
– Hva er favorittøvelsene dine?
– Jeg liker å lage travet større gjennom den ettergiften jeg får gjennom galopparbeidet. Å kjenne hesten vokse under meg og at det blir mer og mer uttrykk og mer løft, det synes jeg er veldig morsomt å jobbe med. Av favorittøvelser så synes jeg det er veldig gøy å ri traverser, alt i trav, egentlig, øket trav… Og så synes jeg det er gøy å ri piruetter, kjenne på den kontrollen av energi. Piaff, passage er også morsomt, men i det daglige er det oppbyggingen av travet som gjør at man senere rir en god passage, så det er det viktigste.
– Når du er ute og konkurrerer, er det én øvelse du alltid gjør det ganske bra i? En du tenker at “her er jeg god, her leverer jeg”, uansett hvilken hest du sitter på?
– Traverser. Det er jeg ganske god til å ri og det er en øvelse jeg alltid scorer ganske høyt på. Jeg kan sitte på nesten hva som helst og få hestene til å trave med mye løft. Jeg vet at jeg ganske god på det.
– Det motsatte, da? Hva er det vanskeligste eller det du er dårligst på?
– Ah, jeg burde ikke si det, for da kommer folk til å se etter de tingene… Neida, men hvis jeg og en annen rytter måtte dele program, hadde jeg gladelig ridd travdelen. Med Zarina som jeg har nå, som er ganske kjapp og energisk, har jeg blitt bedre til å ri galopp gjennom at jeg har vært nøye med å få den ordentlig bakpå, få den til å vente, til å ta vekt, så nå synes jeg nesten piruetter er like gøy å ri som traverser, men jeg synes jo egentlig alt er gøy…
