Hjemme hos: Hanne McBride
Hva får du hvis du legger sammen en ung hestepasser som ble kommunikasjonsdirektør? En sprangrytter med en drøm om å ha hestene hjemme som gikk all in og kjøpte seg gård? Du får Hanne McBride. Møt dama som har bein i nesa – og beina godt plantet på jorda!
Av: Redaksjonen
Publisert: 6. desember 2020
– Jeg tror ingen som kjenner meg godt våger å kalle meg naiv, men denne gårdsdrømmen hviler for å være ærlig ikke på noen form for realisme i det hele tatt, ler Hanne mens hun rister på hodet.
Hun er kommunikasjonsdirektør i Discovery av yrke, men har drevet med hest siden hun var liten. Nå, som 44-åring, speider hun utover gården mens hun drikker Pepsi Max, har hjemmekontor og trener hestene sine.
– Det har lenge vært en drøm å ha hestene hjemme. Jeg ville ha god nok plass til å lage et sunt utemiljø for dem, et sted med fritt utsyn og naturlandskap på alle kanter. Jeg lette litt ubesluttsomt en stund, i flere år faktisk, før Nordre Kråkerud ble lagt ut før sommeren i fjor. Jeg kjenner området fra før, og vet at det i tillegg til å være ubeskrivelig vakkert, bare er en halvtime fra byen. Jeg banket på døra, og spurte hva de skulle ha for å selge til meg før visning. Visning ble til kjøp, og kjøp ble til McStables.
– McStables er et tullenavn, men så lenge jeg syns det er gøy og bare skammer meg måtelig når jeg har på McStables-jakka mi på stevner, er det gøy.
– Hanne McBride
Jeg skal bare...
Da hun kjøpte var stallen et kombinert saue- og grisefjøs med noen ponnibokser. Hun gikk på prosjektet uten å se begrensninger – det var jo bare å rive en vegg her, bygge et vaskespilt der og et takoverbygg der. Virkeligheten slo henne litt i ansiktet, og gjør det fremdeles.
– Jeg har lært meg at døgnet bare har 24 timer, og at jeg må prioritere beinhardt slik at ting blir skikkelig ferdig før jeg går løs på neste prosjekt, både teknisk og estetisk. Hver gang jeg sier at jeg bare kan gjøre det eller det, koster det minst 50 000 kroner. De største nedturene har handlet om det som ikke har vært som forventet. Tak som var lekk, drenering som ikke fungerte, og mus. Det var så mange mus at jeg regelrett satt med ned og grein da jeg hadde bodd her en måned. Heldigvis er det totalt sett flere oppturer, og jeg har masse folk rundt meg som virkelig har stilt opp. Det er et livslangt prosjekt jeg har påtatt meg, men synes det er blitt veldig bra på ganske kort tid.
Nå, ett og et halvt år senere, er det fem hester på stallen. To femåringer, to syvåringer og en litt eldre spranghoppe. Hestene har store bokser med vinduer, store paddocker i både grus og gress, stor ridebane og alle nødvendige fasiliteter for å drive en funksjonell og effektiv hverdag med sportshester.
Fra hestepasser til internasjonale klasser
Å ri har hun alltid gjort. Som liten, og datter i en ubemidlet ikke-heste-familie, ønsket hun seg ridetimer til jul. Som tiåring begynte hun å henge på Nordhaug gård, som på den tiden var hovedstallen for Bærum Rideklubb. Og med å henge, mener hun virkelig å henge.
– Jeg var der hele tiden. Sto rett opp og ned å så på de som hadde hester der. Jeg så på at de møkket, pusset utstyr, stelte hester, og når de red. Det var kun privathester der, men jeg hang så mye og lenge at det etter hvert også ble naturlig at jeg hjalp til der det trengtes, og til slutt tok Eddie Bull meg under vingene og lot meg ri på sin pensjonerte spranghest. Eddie var fantastisk, og jeg innbiller meg at han syns det var fint å gi meg en sjanse på gamle Monty. Jeg ble hestepasser for landslagsrytteren, og reiste Norge, Norden og Europa rundt som hestepasser fra jeg var 12. Jeg føler meg ekstremt privilegert som fikk lære å ri på veldig fine hester!
Etter en hestepause på 20 år, hvor jobb og hennes to barn var i fokus, tok hun opp ridningen og kjøpte sin første egne hest. I dag trener hun for Peter Flam, kjører fra stevne til stevne, gjør løsgjørende arbeid i skogen med hestene. Hun har blitt en mester i multitasking, og sjonglerer mellom e-poster og gårdsdrift, telefonmøter og sprangtreninger.
– Som konkurranserytter har jeg lave skuldre og enkle ambisjoner, men jeg merker jo at jeg gjerne lar meg skubbe ut av komfortsonen. Det er morsomst der. Jeg ville imidlertid ikke vært foruten hjelpen fra Peter. Med han som trener lærer jeg noe nytt hver uke og på hvert stevne jeg rir. Han har en pedagogisk stil jeg har veldig sansen for, og et fokus på sunne, selvbærende hester som skal kunne ris med lette, myke hjelpere.
– Hanne McBride
Unikumet Lulu
Før ridebanen kom på plass i høst red hun nesten utelukkende på tur, i tillegg til ukentlige sprangtimer. Tilbake fikk hun lydige, blide hester med god kondis. Stallen er omringet av fantastisk terreng med lange grusveier, skog å galoppere i og kupert landskap.
Hesten Ilvy, eller Lulu som hun kalles til daglig, gikk sitt første internasjonale stevne i Tønsberg i år. De konkurrerer nå på 1.30-nivå sammen, og Hanne beskriver Lulu som et unikum av en hest.
– Jeg kjøpte henne som seksåring. Hun er kjempemodig og forsiktig på samme tid, og hun har en galopp, en fysikk og et hode som er helt perfekt for sporten. At hun i tillegg er smørblid og superenkel å håndtere, gjør henne til en drømmehest, som jeg vet at flere sikler på og har lyst til å kjøpe. Men med mindre jeg brekker noe for godt og aldri kan ri mer, blir hun her til hun dør. Jeg er utrolig takknemlig for den hesten, altså. Jeg har jo vært på utallige internasjonale stevner som hestepasser, så det er skikkelig moro å endelig høre hjemme der som rytter nå. Den selvtilliten kan jeg takke Lulu for. I tillegg til Lulu har jeg en super sjuåring i trening her, som jeg ser frem imot å kunne matche litt mer ute etterhvert.
– Oppturene er så mange
Hestene går nå inn i en lang juleferie, og Hanne håper på en mer fullverdig stevnesesong i 2021. Hun har veldig lyst til å kunne ri lag-NM med Lulu. Hun drømmer også om en walker, og planlegger å kunne arrangere noen treningshelger hjemme på gården sin.
– Det blir jo mye stall. Og jobb. Jeg har en tidvis svært krevende jobb som jeg heldigvis elsker, men det skjer svært ofte at jeg gir intervjuer eller har telefonkonferanser mens jeg kjører til trening eller stevne. Mac’en er alltid med, og jeg jobber når jeg må mellom klassene. Når jeg mot all formodning verken jobber eller gjør noe stallrelatert konker jeg ut med en TV-serie. Ungene er store nå, men vi ses så ofte vi kan. Det blir dårlig med såkalt “personal life”, og jeg kunne sikkert med hell festet litt oftere, spilt mer gitar og sett flere bra band live.
Et livslangt prosjekt og et annerledes år til tross. ser dama med hundre baller i lufta samtidig mest det som er positivt. Hun skravler med oppstallør og venninne Maud. Hun klapper katten sin mens hun drikker mer Pepsi Max. Hun mater hestene med gulrøtter, og hun smiler. Stort sett hele tiden.
– Oppturene er så mange. Å se Lulu rulle seg i boksen to minutter etter at vi flyttet inn i vinter. Å slippe hestene i digre gresspaddocker i vår, å kunne ri på egen, stor og deilig ridebane i høst, å galoppere på eget jorde i solnedgangen, å samarbeide med naboen om beitene, sånn at jeg plutselig hadde åtti lam på tomta, å spise Bambi skutt i skogen min. Sist, men ikke minst, å se at vi har fått oss et skikkelig miljø med flinke og gøyale folk her. Jeg kunne ha listet opp oppturer til det kjedsommelige. Heldigvis!
