Tett på: Dressurdommer Elise Ratvik
Hvordan tenker, evaluerer og setter en dressurdommer sine karakterer? Hva slags ansvar har man som dommer? Vi har snakket med Elise Ratvik, dommer for de aller høyeste klassene i Norge.
Av: Redaksjonen
Publisert: 25. november 2020
/ foto: Helene Gjerde Aamdal
Dette er første del av intervjuet med Ratvik, andre del kommer senere denne uken.
Elise Ratvik har på noen få år klatret opp til å bli dressurdommer for de aller høyeste klassene i Norge. Hun tar på seg oppgaven med den største ydmykhet, og synes selv det er litt surrealistisk at hun skal bedømme den norske sportens absolutte elite. Hvilke kvaliteter synes hun er viktige for en ekvipasje, hva mener hun er den norske dressursportens styrker og svakheter – og er det i det hele tatt mulig å bedømme helt objektivt?
– Kan du fortelle om deg selv og bakgrunnen din?
– Jeg er 33 år fra Lørenskog og fikk min første hest da jeg var 15 år som jeg satset på feltritt med. Etter noen års studiepause, kjøpte jeg spranghesten Aliance Real (Billy) som skulle bli min allround-hest, men jeg merket at jeg både var for pysete, og hadde mistet litt interessen for feltritt, så jeg konverterte til dressur. Billy utdannet jeg til Intermediare 1, men dessverre ble han pensjonert i høst etter et langt skadeavbrekk. Så jeg har nettopp kjøpt meg ny hest, en DV-vallak f. 2016 etter Blue Hors First Choice x Sandro Hit. Han står i trening i Danmark, og jeg henter han på nyåret. Sånn ellers er jeg utdannet journalist, jobber som innholdsprodusent og bor i Lørenskog med samboer og hund. Jeg er også trener 1 og underviser elever ukentlig, produserer kürmusikk (hadde 3 av 12 i seniorfinalen i år) og jeg studerer idrettspsykologi.
– Hvordan ble du dommer for de aller høyeste klassene?
– Det er ganske tilfeldig. I 2007 var jeg medlem i en nyoppstartet klubb, og ble spurt om jeg ville ta DDA-kurs da klubben ønsket å utdanne eget teknisk personell. Jeg ble dressurdommeraspirant, og året etter gikk jeg steget videre og ble DD1. I 2011 valgte jeg å ta steget opp til DD2 og kunne dømme mine første middelsklasser og landsstevner. De årene hadde jeg pause fra eget hestehold, og var mye rundt og dømte. Jeg har sett “hele Norge” som dommer, og møtt utrolig mange hyggelige folk på veien!
I 2015 ble jeg forespurt om jeg ønsket å bli DD3. Det føltes som et stort steg, da dette var eksamen i den internasjonale lilleturen på AEG, men jeg kastet meg i det og besto. Siden jeg så “konverterte” til dressur i -15/16, steg også interessen på helt annen måte. Etter noen år begynte jeg å leke med tanken på Grand Prix, også fordi jeg selv red på VB-nivå og begynte å snuse på Grand Prix-øvelsene. Men først i fjor begynte jeg prosessen med bisitting og skyggedømming, og planla eksamen i 2020. Da mange stevner ble avlyst pga. korona la jeg det litt fra meg igjen, men så åpnet muligheten seg likevel da jeg hadde oppfylt kravene om bisitting og skyggedømming. Oppmuntring fra gode dommerkolleger var også medvirkende, så i Grand Prix under NM på Gjøvik avla jeg eksamen, og etter noen uker fikk jeg den hyggelige tilbakemeldingen om at jeg besto av sensorene Trond Asmyr og Torunn Knævelsrud.
– Jeg tar på meg oppgaven som Grand Prix-dommer med den aller største ydmykhet! Jeg synes nesten det er litt surrealistisk at jeg nå skal bedømme sportens aller høyeste nivå etter kun 13 år i dommerfaget. Grand Prix er vanskelig! Både å ri og dømme. Det går fort, er mange elementer og det kan skje mye. Jeg har stor respekt for alle som rir GP, og spesielt de som utdanner hestene selv til nivået. Man blir aldri utlært, så nå skal jeg vel bruke de neste 40(!) årene på å finpusse kunnskapen.
– Elise Ratvik
/ foto: Espen Bakketun
– Hva er det vanskeligste med
å dømme et dressurprogram?
– Det kommer an på klassenivået. I de laveste klassene kan det være store forskjeller i nivået på ekvipasjene, og da må man kunne rangere disse riktig. Jo vanskeligere klassene blir, jo større krav stilles til teknisk utførelse og kvalitet i øvelsene. Her kommer også øvelsene raskere, og særlig i GP går det i et forrykende tempo! Det er knapt tid til å blunke når piaff-passage og alle overganger skal karaktersettes. Her er erfaring et viktig moment. Som fersk dommer kan det være vanskelig å skille på kvalitet, og det er lettere å bli opphengt i teknisk utførelse. Min erfaring er at dette er noe som blir mer automatisert jo mer man dømmer, og man blir tryggere på karaktersettingen og vet hva man ser etter.
– Tenker du at man som dommer har et ansvar utover kun å gi fortjent prosentpoeng?
– Som dommer skal man bedømme og veilede rytteren i hvor hen ligger i utdanningen på det aktuelle nivået. Det heter seg at man skal notere alle feil, men lete etter fortjenester – og være positiv! Dressurdommerutdanningen er ingen pedagogisk utdanning, men vi skal kunne gi en konstruktiv tilbakemelding og rangere de som starter klassen riktig. Ridning er i særstilling i form av at alle aldre og begge kjønn konkurrerer i samme klasser. Jeg synes derfor det er viktig at vi som dommere er bevisst på tilbakemeldingene våre, særlig når det er barn involvert. Jeg prøver å alltid skrive noe positivt på sluttkommentarene, og vet av erfaring selv at dette er noe jeg setter pris på som rytter. Vi skal jo ikke ta fra noen ridegleden, men veilede til videre utvikling.
Et viktig moment her er også trener og rytters eget ansvar og forventningsavklaring. Trenere har et stort ansvar i å forberede sine elever og veilede de til start på riktig nivå. Jeg har selv sett og opplevd at ryttere går ut i en høyere klasse enn de kanskje er klar til, får en lav poengsum, og skylder på at “dommeren er streng”. Jeg anbefaler alle å faktisk lese alle kommentarer og tilbakemeldinger, og så skal vi som er dommere jobbe med å gi så gode og konstruktive tilbakemeldinger vi kan.
– Har du et favorittprogram du liker å bedømme i større grad enn andre?
– Prix St. Georges liker jeg godt. Både fordi det er symmetrisk bygget opp og et godt program på nivået. Det er også et program jeg kan utenat i søvne fordi jeg selv har ridd det mye og dømt det mange ganger. Kanskje jeg får et nytt favorittprogram neste år, på VA-nivå?
– Hva mener du er den norske dressursportens
styrker og svakheter?
– Jeg synes det er et generelt godt miljø i Norge. Jeg har inntrykk av at det særlig på aldersbestemt nivå er godt samhold, og det er viktig for utvikling. Stadig flere kjøper også gode hester, og hestemateriell er viktig for utviklingen. Det er også gledelig å se at flere prioriterer god grunntrening og det å være i et system.
Svakheten er at vi er små. Selv om bredden blir større, har vi fortsatt en veldig smal topp. Og selv om vi har flinke folk her i Norge, er vi fortsatt et lilleputtland. Du skal ikke lenger enn til Danmark og Sverige som har større og bedre utdanninger, flere profesjonelle trenere og ryttere og en annen kultur for hest. Vi er også veldig få dommere, og fordi sporten er liten, er det mange som har mange hatter. Selv er jeg dommer, rytter og trener, og må sjonglere alle disse rollene. Det kan være en kabal til tider!
Del to av intervjuet med Ratvik publiseres senere denne uken.
