Trenerportrettet: Anny Hilde Lindén
Hun er en av de mest vellykkede dressurrytterne i Norge gjennom tidene med totalt 21 medaljer i dressur-NM og 7 championater. I 2013 ble hun kåret til årets trener. I en alder av 70 er Anny Hilde Lindén fortsatt brennende engasjert i sporten og har ingen planer om å pensjonere seg!
Av: Redaksjonen
Publisert: 26. november 2019
Kunsten å videreformidle
– Litt mer høyre tøyle, så ja! Godt. Belønne, alltid belønne!
Det er en tidlig novembermorgen og regnet er som tunge klinkekuler over gårdsplassen på Østern Brug i Bærum. Anny Hilde Lindén er allerede godt i gang med å undervise en av hennes elever i det vi ankommer stallen. Det er vanskelig å ikke la seg bergta av den vakre ekvipasjen og hingsten som pruster i ridehallen. Zandra Birkeland har vært under trening hos Anny Hilde i snart 10 år. Sammen med hingsten hennes, I.P.S. Jericho, kvalifiserte hun seg til unghest-VM for femåringer.
Les SMS-praten vår med Zandra her!
Anny Hilde vifter engasjert med armene og gir tilbakemeldinger mens hun spaserer frem og tilbake i ridehuset. Det gjelder å følge med i timen når Anny Hilde snakker, for tilbakemeldingene kommer på løpende bånd.
– Undervisning og utvikling av ekvipasjer har alltid vært en viktig del av livet mitt. Man blir jo aldri utlært, hverken som elev eller trener. Hver hest og hver rytter er forskjellig, og jeg synes det er skikkelig gøy å se når mennesker og hester lykkes sammen. Det er nettopp det som motiverer meg til å fortsette med dette hver eneste dag. Det er lite som slår ekte hesteglede!
I over 15 år var Anny Hilde rideskolesjef hos Oslo Ridehus og underviste skoleryttere. I dag underviser hun ryttere privat, uavhengig av alder og kjønn, primært i Akershus. For Anny Hilde handler god undervisning om å kunne overføre og formidle kunnskap, slik at rytteren enkelt klarer å kommunisere og videreformidle det vi ønsker til hesten. Nivå og alder spiller ingen rolle.
“Det viktigste er at man er interessert i å lære! ”
Et sprang til dressuren
Anny Hilde sin hesteinteresse startet tidlig. Hun vokste opp på Tveita utenfor Oslo, med en rideskole like i nærheten. Barndommen og ungdomstida ble tilbrakt med hestene her. Nærmeste ridehus var på Akershus Festning og om vinteren skrittet Anny Hilde halvannen time hver vei for å kunne trene i ridehallen.
– Det var en lang vei til treningsmuligheter innendørs om vinteren. Samtidig har jeg så utrolig mange gode minner fra disse turene og ville aldri vært det foruten, forteller Anny Hilde.
Som hos så mange andre var det sprang som først trollbandt Anny Hilde. Mannen hennes, Per Linden, drev også med sprang. På 80-tallet fikk Per en hest som het Robby. Det viste seg etterhvert at Robby ikke trivdes noe særlig som spranghest.
– Det var faktisk stallmesteren der Robby stod oppstallet som mente at Per burde gi Robby til meg, for å se om vi kunne omskolere han til å bli dressurhest.
Det var ikke en dum idé. De begynte å trene for Tore Bråten – og til sammen sanket Anny Hilde og Robby over 200 seire fra MA, høyere dressurklasser – og etterhvert også den internasjonale dressurbanen.
– Vi begynte på scratch med treningen hos Tore. Jeg husker første timen som om det var i går, det var fullt fokus på midtlinjer. Tore var perfeksjonist til fingerspissene. Langsomt kom vi videre til hjørnepasseringer og overganger. Jeg tenkte ofte over om det var nødvendig å være så nøye. I dag er jeg takknemlig for at han var en petimeter og setter utrolig stor pris på alt han lærte meg!
“En god rytter lærer seg å lese hesten og lytte til den. Hesten kommer alltid i første rekke. Det er nok mange som hadde hatt godt av å ha litt mer kunnskap om horsemanship. Og så er det selvfølgelig å jobbe målrettet dersom man ønsker utvikling og å klatre i klassene. ”
En ydmyk tilnærming
Anny Hilde har en ydmyk tilnærming til både hestene og nye læringsmetoder. Sporten er i konstant utvikling, og på spørsmål om hva som kjennetegner en god rytter er ikke Anny Hilde i tvil. Zandra er et eksempel på det. Anny Hilde gir Jericho et klapp på skulderen og en velfortjent godbit etter en bra treningsøkt.
– Zandra er ekstremt dedikert. Noen ganger vil hun nesten for mye: Jericho er tross alt bare fem år, så av og til kan det være fint å ta et skritt tilbake før vi går to frem igjen.
Zandra smiler og er tydelig fornøyd med treneren sin.
– Anny Hilde er treneren min, men også en viktig støttespiller. Vi snakker godt sammen, både under trening og ellers. Og så er det jo ikke tvil om at hun er veldig nøye, og det passer meg utmerket, humrer Zandra.
Anny Hilde slenger ulldekkenet over Jericho. På spørsmål om hvor lenge hun tror hun kommer til å fortsette med undervisningen svarer hun;
– Så lenge folk synes jeg har noe fornuftig å komme med, fortsetter jeg. Dette er livet mitt og jeg har aldri vurdert å drive med noe annet!
