Tett på: Jacqueline Feen
Da Jacqueline skulle kjøpe hest, skulle den ikke være for dyr eller vanskelig. Zeus var begge deler, men hun forelsket seg momentant allikevel. Så hun solgte leiligheten sin for å kjøpe ham.
Tekst og foto: Celine Mee Storrvik
Video: Madeleine Delp Bergsjø
– Med fare for å høres ut som en Wendy-novelle; Zeus er min sjelevenn. Båndet jeg har med han kan ikke sammenlignes med noe annet jeg har opplevd. Jeg visste at han var hesten min etter å ha ridd han i ti minutter.
De er en edel duo. Zeus, en helsvart, dansk varmblods med en mankehøyde på over 180 cm. Jacqueline, en blond, rakrygget dame med et skikkelig Colgate-smil og kinnbein til å dø for. Han er 11 år, hun 31. Hun beskriver ham som hissig og sensitiv, mye hest og ekstremt positiv. Han hadde kun gått som spranghest før hun kjøpte ham. Hun hadde ikke råd. Han var en demotivert hingst nesten ingen klikket med, men hun solgte leiligheten sin i Oslo og kjøpte ham. Hun ble obsessed.
“Folk sa jeg var gal da jeg kjøpte Zeus. Jeg solgte jo leiligheten min for å få råd til å kjøpe ham.”
Selv synes hun ikke avgjørelsen om å ofre et sted å bo for å kjøpe hest var særlig skummelt eller hårreisende.
– Jeg har opplevd mye vondt i livet. Foreldrene mine døde da jeg var ung og jeg har vokst opp i fosterhjem. Finner jeg noe som gir meg den følelsen Zeus gav meg og fortsatt gir meg hver eneste dag, hadde det etter min mening vært galskap å ikke gjøre det som måtte til for å ordne det. Jeg ser meg aldri tilbake. Mye av hverdagen vår går ut på å få han konsentrert. Han er mye hest, men han er en ærlig skapning.
Treningsteam von Barner
Jacqueline og Zeus tar pusten fra de fleste. Fotogene som få, og med en kjemi som er uunngåelig ikke å bite seg merke i. De fremstår kanskje til og med som litt utilnærmelige, der de begge svever mange centimeter over de fleste andre. I stallen er stemningen en helt annen.
– Du, jeg har sminka meg i dag! Det ekke hver dag, ass.
Jacqueline ler mye. Hun snakker med høy røst og bred sosiolekt. Det er noe naturlig og lett over henne, på en elegant måte. Igjen, vi snakker kontraster. Den ujålete dama med den lille hunden Henry og den svære hesten Zeus. Trekløveret som takker treneren sin, Jeanne Von Barner, for at de har det så bra som det har, hver eneste dag.
– Som trener er Jeanne ufattelig god til å legge puslespill. Du vet, det er så mange bittesmå deler som må klaffe for å få til ulike øvelser, og hun leser både hest og rytter så godt at hun alltid løser det. Samtidig er hun nøye, ekstremt nøye, og det finnes ingen snarveier med henne. Hun er dyktig og alltid positiv med et fantastisk øye til samspillet mellom hest og rytter.
Hun ler igjen mens hun stryker dressurhesten sin over mulen. Hun forteller om hvor viktig ros og variert trening er for både Zeus og seg selv, samt hvor mange ganger hun har falt av den sorte kongen sin siden hun kjøpte ham for fire år siden.
– Altså, jeg har falt av mye og brukket så mye. Det er det ingen tvil om. Det koker litt i toppen på han her titt og stadig. Siden jeg kjøpte ham har vi jobbet ekstremt mye med både motivasjon og konsentrasjon. Mye handlet om å nullstille ham litt, få ridning og mestring til å bli noe gøy igjen. Jobbe med selvtilliten hans, rett og slett.
“For meg er Jeanne mer enn en trener. Hun er som en mentor for meg og jeg er ekstremt takknemlig for at jeg har henne rundt meg i hverdagen. Jeanne er også dama som har lært meg å være tålmodig. Det finnes som sagt ingen snarveier i dressur. Spesielt ikke når du har en hissig hest som ble kastrert seint og egentlig skulle bli sprangstjerne. ”
Rir på følelse
Ute på ridebanen, midt mellom rekkehus og høyblokker på Ellingsrud, galopperer Jacqueline og Zeus rundt. Hun stopper såvidt, sier at hun bare er nødt til å få blåst ut litt energi av hesten, og legger ut på en ny runde. Hesten titter på et håndballag som plutselig kommer løpende. De varmer opp, de også, og ser minst like ufokuserte ut som den svarte, høyreiste skapningen ute på banen. Duskregnet og vinden tar tak i stemmen til Jacqueline.
– Ja, han er mye i dag skjønner dere. Egentlig er det litt fint at dere får se det óg, tenker jeg. Så dere ser ordentlig hva jeg mener med at han er en håndfull.
Håndfull til tross, Jacqueline og Zeus blir om mulig bare enda mer inspirerende og spennende der de småkrangler litt ute på banen. Han vil én vei, hun en annen. Jacqueline vinner, med en myk hånd og en bestemt sjenkel. Måten hun må begynne på nytt minst fem ganger på, men allikevel er like rolig og tålmodig, viser hvor mye denne ekvipasjen jobber som par.
– Jeg tror jeg er en veldig følsom rytter. Kanskje ikke så god teknisk, da jeg egentlig rir éne og alene på følelse. Derfor fungerer jeg med Zeus. Vi jobber mye med å bevare motoren hans, men allikevel få ham mer fokusert. Ikke at det funker så bra akkurat nå. Nei, nå må vi hente Jeanne, merker jeg.
Hun skritter noen runder mens hun venter på treneren som er mer enn bare en trener. Jeanne er en person hun tydelig ser opp til. En hun inspireres av.
– Vanlige folk inspirerer meg. Det kan være en kunde som er innom butikken, eller selvfølgelig sånne mennesker som Jeanne. Hun er et forbilde for meg. Ikke bare fordi hun er god til å ri, men fordi hun er den personen hun er. Hun gir så ekstremt mye til menneskene rundt seg. Det hun har fått til her på Ellingsrud, for eksempel, er beundringsverdig. Stemningen i denne stallen er så vanvittig varm og fin – og mye av det tror jeg er på grunn av Jeanne.
Når Jacqueline ikke er i stallen, rir og skravler, jobber hun i en hestebutikk. Rettere sagt som butikksjef på Hööks i Oslo sentrum.
“Jeg har alltid vært veldig glad i Hööks. De representerer at hest er for alle og det er en filosofi jeg er forkjemper for. Dyr og samholdet i stallen hadde kunnet redde mange barn og unge. Det vet jeg, for det reddet på mange måter meg. ”
For Jacqueline handler dressur om harmoni og kommunikasjon mellom mennesker og dyr. Hun drømmer om å vinne Grand Prix med Zeus. Dét er målet hennes. Men, veien dit skal være morsom og lærerik. Akkurat nå er de selv på middels-nivå konkurransemessig, men snuser på øvelser i høyere klasser på trening. Igjen kommer kontrastene frem. Utålmodighet som møter perfeksjonisme. Fioliner og 90-tallsrap.
– Da jeg var i tenårene drømte jeg om å bli rapper. Sånn helt seriøst, jeg ville bli som Missy Elliot. Jeg er skikkelig glad i hiphop og RNB. Det må være litt sånn funky, hvis du skjønner? Hvis jeg noen gang skal ri en kür, må det bli til Damien Escobars “Awaken”. Den er rå.
Jacqueline er ferdig med å ri for dagen. Hun klager mens hun ler. Magemuskler og bein fikk kjørt seg. Hodet koker. Det gjør Zeus sitt også. Hun gir ham mange myke klapp på halsen etter en siste travøkning. Skritter på lange tøyler mens hun strekker seg. Veien til Grand Prix virker muligens lang akkurat i dag, men det virker ikke å påvirke den langbeinte ekvipasjen i noen særlig grad.
“ Skulle jeg gitt ryttere ett tips, hadde det vært at folk må huske hvorfor de begynte. Det er så mye positive ting rundt hest, men mye forsvinner ofte i press, prestasjoner og forventninger rundt hva alle andre mener. Man glemmer hvorfor man startet.”
Alle har stått i stallen med gummistøvler og for stor hjelm med hakebeskytter. Alle har vært nybegynnere, så man må være snillere med hverandre, backe hverandre og ha det gøy, mener Jacqueline. På spørsmål om hun tror suksess handler om talent eller hest er svaret klart. Hun drar fingrene gjennom håret sitt, så gjennom manen til Zeus. Gir ham en gulrot som egentlig var planlagt til kvelds og skyter inn at han må dusje før det blir mat.
– Selvfølgelig, noen er flinkere enn andre. Sånn er det jo, men samtidig mener jeg at man ikke kan dele det opp sånn, for det handler om samspill og matching med hesten. Jeg tror ikke du kan definere hva som er en bra eller dårlig rytter eller hest alene. Jeg har for eksempel satt ryttere som utvilsomt har mer erfaring og tekniske ferdigheter enn meg på Zeus uten at det fungerte for noen av dem. Hest og rytter må være en match for å bli gode. Ingen klarer seg alene.