Eiendomsmeglerens sprangprospekter
Å kjøpe en unghest er å investere mye penger med høy risiko, men så hender det at man vinner i Lotto hvis man tør å satse. Sprangrytter Karianne Christoffersen var nylig i unghest-VM med to unghester hun har ridd inn selv.
Tekst og foto: Madeleine Delp Bergsjø
Publisert: 2. oktober 2018
Karianne og fem år gamle Bushwacker/Lotto under rosa himmel hos Sky Horses.
På datterens ettårsdag så Karianne Christoffersen et bilde av en grå hingst som løshoppet i Ungarn. Hun bestemte seg med én gang. Ringte ned, kjøpte ut tyskeren som allerede hadde kjøpt hesten, fikk det som hun ville og fløy ned dagen etter. Der møtte hun et helt annet hestehold enn hun er vant til; en hjemmesnekret stall full av nesten bare hingster bundet i hvert sitt avlukke. I et mørkt hjørne av stallgangen møtte hun den grå hingsten hun hadde sett bilde av. Cantaro. Han hadde såvidt bare hatt på seg hodelag, men hun var overbevist om kapasiteten, potensialet, så hun gjorde som hun på telefon hadde lovet den ungarske hesteselgeren – tok en sjanse og kjøpte med seg tre unghester hjem til Norge. Den ene, en rufsete, brun vallak med dådyrøyne, fordi hun synes så synd på ham.
Det var Bushwacker. Den stakkarslige, “stygge andungen” viste seg å være en stjerne, så de kalte ham Lotto. Nylig tok han hjem en 7. plass i trøstefinalen i unghest-VM i Zangersheide, kun et riv på siste hinder unna den store finalen.
“Jo mer vi blir kjent med ham, jo mer innser vi at det er vi som har vunnet i Lotto. Jeg har aldri vært borti en hest som har blomstret så fort som ham. Fra å være en rar liten sak som så ut til å nettopp ha kommet ut av sin mor, har han nå blitt en internasjonal topphest.”
Å vinne i Lotto
Helt siden hun hoppet sitt første hinder på en kaldblodshest over et campingbord med benk på hver side, har det vært sprang. Karianne er fra Kristiansand, men flyttet til Asker for å satse fullt på hest på Norges toppidrettsgymnas, NTG, sin ridelinje. Etter tre år fikk hun tilbud om å flytte til Nederland for å ri på heltid, men bestemte seg for å “fylle hodet med mer kunnskap enn bare hest”. Hun valgte et yrke der hun fikk lønn for innsatsen hun la inn, ikke antall timer hun jobbet. Hun er bare 31, men fikk hele 10 år som eiendomsmegler før den perfekte gården dukket opp. Hest på heltid eller meglerjobb? Valget var ikke vanskelig. Med samboer, datter og besteforeldre flyttet de til oppussingsobjektet Østre Sneis Gård på Vinterbro. Der jobber hun, endelig, fulltid med hest. Meglererfaringen og salgskunnskapene kommer godt med: Karianne leier ut til oppstallører, trener og selger hester, og underviser 15 elever hver uke. Hun må passe på å holde antallet elever nede, for hun engasjerer seg sånn i treningen av dem.
Selv driver Karianne Sky Horses og rir opp til åtte hester hver dag, de fleste er unghester hun har håndplukket etter magefølelse og en teori om hva man skal se etter i sprangprospekter. Å kjøpe en unghest er å investere mye penger med høy risiko, men så hender det at man vinner i Lotto hvis man tør å satse.
“Jeg ser etter holdning, hvor tøffe de er og hvor innstilt de er på å komme seg på andre siden av hinderet. Hesten skal ville hoppe, være spenstig og ha masse energi, men ikke ha såkalte fluer i hodet. Jeg vil at føllene som kommer inn ikke skal klenge seg til moren sin, men ta arenaen med storm, være fulle av selvtillit. Og så må de ha lyst til å prestere, det er veldig viktig. ”
Man må ikke utenlands for å bli ordentlig god lenger, mener Karianne. Det er så mange cuper og landsmesterskap i Norge at de aller fleste kommer langt innenfor landegrensene. Nasjonalt går det også opp økonomisk. Det er den internasjonale satsningen som krever store pengesummer, sponsoravtaler og sterke bånd med hesteeierne.
Her ligger også et stort problem i norsk hestesport: De norske rytterne med de virkelig gode hestene er nødt til å selge når de får store bud. De blir uimotståelige på grunn av de økonomiske omstendighetene og mangelen på sponsorer og eiere som er villige til å ofre mye for å beholde hesten i Norge. Ta Nina Braaten Johnsen som eksempel. Hun var kvalifisert til OL med en hest hun selv hadde ridd opp med nettopp det som mål. Kort tid før OL kommer det et uimotståelig millionbud fra den Irland – og et halvt år senere tar irske Cian O’Connor bronse i OL i London med Braatens Blue Loyd 12. Den beste hesten O’Connor noen gang har ridd, skal han ha sagt i etterkant.
– Den medaljen kunne Nina tatt selv, men det var for risikofylt å vente med å selge til etter OL. De færreste har råd til å ta en sånn risiko når man får et bud på millionbeløp. Det er snakk om å kunne leve av sporten. Sånn er det med unghester også; med en gang man får resultater, kommer det ryttere med store pengebinger og kjøper dem opp. Og så står den norske rytteren igjen på scratch. Man blir ikke bedre enn den hesten man sitter på, men hesten blir heller ikke bedre enn rytteren, sier Christoffersen.
Zangersheide sitter fortsatt i kroppen. Både for hestene som har fri etter VM-prestasjonene og for Karianne – særlig med tanke på fremtiden. Målet for unghestene hun hentet hjem fra Ungarn, Cantaro og Lotto, er å holde dem i verdenstoppen for sin aldersgruppe, og at de med tid og riktig trening skal bli fullkomne konkurransehester. Som unghestrytter tenker man mye på fremtiden, men to femåringer på internasjonalt toppnivå holder ikke for Karianne. Hun kjøpte tre føll på auksjon i Belgia. Prospektene entret arenaen med storm og stjernespekkede stamtavler – og den tidligere eiendomsmegleren så verdien momentant. Om noen år rir Karianne Christoffersen kanskje unghest-VM igjen, på broren til sølvmedaljøren i VM, Martin Fuchs Clooney, eller på sønnen til Rolf-Göran Bengtssons topphest, Casall.