Cavalier hos: Karoline Gleditsch

Sprangrytter Karoline Gleditsch pusher stadig grensene for å nå målet sitt om å ri på så høyt nivå som mulig og samtidig ha en karriere utenfor stallen.

Av: Redaksjonen
Publisert: 27. mai 2021

Sprangrytter Karoline Gleditsch (36) kombinerer en hektisk jobb som daglig leder i organisasjonen Family Business Norway, en forening som utvikler kompetente eiere i norsk næringsliv og er et nettverk for norske bedriftseiende familier, med en sprangkarriere med base på Stall Gullik. Opprinnelig fra Sandefjord begynte hun å ri da Stein Endresen startet rideskole der, og på Stall Bergan fikk hun sin første mulighet til å både ri i rideskolen og være hestepasser samtidig. Sånn lærte hun fort.

Konfirmasjonsgaven var egen hest, og siden har det ikke vært noen vei tilbake, selv om hun aldri har sluppet tak i livet på utsiden helt. I dag har hun tre hester i den nedre stallen hos Gulliksen: Lermina, Quatina og Juul. Sistnevnte beskriver hun som “ikke spesielt hyggelig å ha med å gjøre, verken å håndtere eller ri, men han gjør opp for det hver eneste gang han er inne på arenaen, da han alltid leverer sitt beste”, og Lermina som “verdens blideste hoppe, litt for skrullete, men den som definitivt har sørget mest for at jeg har utviklet meg som rytter de siste årene”. Med Quatina som en av de enkleste hestene hun har hatt med å gjøre på lenge, har hun gode spillere på laget sitt. Det har tatt henne til høydepunkter som en andreplass i en nasjonshopping for unge ryttere i Berlin og en sterk plassering i en 2* Grand Prix på Kingsland Oslo Horse Show. Gode resultater kommer lettere med et sterkt team i ryggen.

– Til daglig trener jeg for Geir Gulliksen, og på sommeren pleier jeg alltid å ha hestene et par måneder i Sandefjord hvor jeg trener for Stein Endresen. Stein og Geir er ganske ulike (men også ganske like) i trenerstilen – og jeg føler meg utrolig privilegert som har mulighet til å få kunne benytte meg av to så erfarne og dyktige trenere. Den kanskje aller viktigste i teamet rundt meg er Linda Kristin Hanssen. Siden jeg har en jobb som krever mye av min kapasitet, hjelper Linda meg mye med hestene til daglig. Linda og jeg har ulike egenskaper og rideferdigheter, noe vi prøver å utnytte dette på best mulig måte, slik at både vi som ryttere og hestene får det beste treningsopplegget og oppfølgingen i stallen.

Målet mitt er å klare å ri på så høyt nivå som mulig samtidig som jeg kan ha en jobbkarriere og et liv utenfor jeg er tilfreds med, og den grensen har jeg jo lyst til å pushe hele tiden.

– Karoline Gleditsch

– Det er på
ingen måte enkelt

Det å balansere en karriere i et vanlig yrkesliv med å være aktiv rytter er på ingen måte enkelt for Gleditsch. Det krever at hun er disiplinert, planlegger nøye – og også at hun ofrer mye.

– Jeg er utrolig heldig som har en jobb som har forståelse for hvor mye tid ridningen krever. Styrelederen min er tidligere OL-utøver og har dermed god innsikt i hvor mye tid og innsats en sport kan ta dersom man ønsker å satse. Sammen med de andre ansatte pleier vi faktisk hvert år å tilpasse arbeidskalenderen til min stevnekalender. Det som kanskje er litt komisk, er at det ikke er like mye forståelse fra hesteverden for at man er forpliktet til møter og arbeidsoppgaver på jobb som gjør at man ikke har mulighet for å være i stallen til alle døgnets tider. Det er jo heller ikke helt optimalt at veldig mange konkurranser er lagt til ukedager, som gjør at det kan være utfordrende å ta seg fri. Jeg opplever selvsagt innimellom at jeg må prioritere bort trening eller stevne, men med god planlegging og velvilje fra teamet rundt meg både på jobb og i stallen får jeg som regel til de tingene som er viktig for meg.

Gleditsch er helt avhengig av planlegging og struktur for å få kabalen til å gå opp, og setter seg typisk ned hver søndag eller mandag for å legge den. I en vanlig uke jobber hun i Oslo fra morgenen av før hun drar i stallen for å ri de tre hestene – og topper det så med en treningsøkt (gjerne løping eller styrketrening) og nok en bolk med jobb før en sen middag. De viktige treningstimene med Geir planlegger de fra uke til uke, etter både hennes og hans hektiske kalendere.

– Hva er målene dine – både som rytter og for livet utenfor stallen?

– Jeg har helt siden jeg begynte å kombinere jobbkarriere med rytterkarriere hatt som mantra at jeg kun skal gjøre ting som er lystbetont når det kommer til hest og ikke ofre ting på jobb eller privat for hest. Da jeg var yngre og red aldersbestemte klasser var det jo slik at man måtte være med på det ene og det andre, men nå er jeg kun med på det jeg har lyst til og har tid til. Målet mitt er å klare å ri på så høyt nivå som mulig samtidig som jeg kan ha en jobbkarriere jeg er tilfreds med, og den grensen har jeg jo lyst til å pushe hele tiden.

Motivasjon og utviklingspotensiale

Aller viktigst mener hun det er å være ydmyk, lærevillig og dedikert, men hun ser særlig opp til de topprytterne som er ekte hestefolk, altså “de som selv er ute og trimmer alle hestene sine på morgenen på et stevne og gjerne kan pusse litt utstyr for at teamet skal bli ferdig i stallen på kvelden”. De siste årene har hun fått øynene opp for de litt eldre franske rytterne, de man egentlig ikke aner hva heter, men som suser feilfritt rundt 1.50-klasser i skreddersydde ridejakker og “rir fortere enn jeg noen gang kan drømme om”. Hun finner mye motivasjon og inspirasjon i å se hvor uredde de er og hvor mye pågangsmot de har.

– På hvilken måte mener du hestesporten i Norge kunne utviklet seg?

– Jeg tror ryttersporten i Norge kunne utviklet seg enda mer positivt dersom vi alle ble flinkere til å støtte hverandre og heie på hverandre. Dersom man sammenligner ryttersporten, som er en «egosport», med lagsport, så ser man tydelig hvor mye flinkere de som driver lagidrett er til å spille hverandre gode. Her tror jeg vi har mye å lære. Vår sport er dessverre preget av en del misunnelse, nedsnakking og baksnakking. Blant annet det å innføre flere lagkonkurranser, slik som Borg Bygg Team Challenge, tror jeg er positivt for å bygge en kultur for å heie på hverandre på tvers av staller og klubber. Folk som ikke unner andre suksess er noe av det som demotiverer meg mest.

Hun har, som de fleste andre, fått ufrivillig mer til jobb og trening det siste året – og det hun har savnet aller mest er favorittstevnet i Cagnes-sur-Mer på den franske rivieraen. Det betyr ikke nødvendigvis at hun har endret fokus eller mistet motivasjon, for utvikling og forbedring er noe av det som motiverer henne mest, uansett om det er på et stevne eller jobber hestene på bakken på hjemmebane.

– Hvilke tips vil du gi til andre ryttere og en ung versjon av deg selv?

– Oppsøk og ta til deg all den læringen det er mulig å få tak i, enten det er gjennom trenere, ryttervenner eller ved å observere toppryttere på et stevne! Som rytter blir man aldri ferdig utlært...