Nye høyder med Rolf-Göran Bengtsson

Tidligere verdensener, OL-medaljør, europamester… Hva er hemmeligheten bak suksessen til den svenske spranglegenden?


Av: Redaksjonen
Publisert: 20. januar 2020

 
RGBhoved1.jpg
 
 

Den levende svenske spranglegenden Rolf-Göran Bengtsson (58) var i 2012 rangert som verdens beste sprangrytter. Han tok lagsølv i OL i 2004 med Mac Kinley, individuelt OL-sølv i 2008 og europamestertittelen i 2011 med Ninja La Silla og så, med den trofaste Grand Prix-vinneren Casall Ask, blant annet en fjerdeplass i VM 2014 en totalseier av Global Champions Tour i 2016. I mai 2017 gikk hingsten sin siste seiersrunde.

Etter pensjoneringen av Casall har Roffe dalt på rankinglistene. I dag er han på det svenske B-laget, men det sier mer om hvordan det står til med den svenske sprangsporten enn om Bengtsson. Aller mest viser det hvor viktig det er for norsk ryttersport å få så erfarne og meritterte sprangryttere på besøk for å undervise våre egne fremtidshåp – og for å inspirere alle som var til stede i ridehuset på Equestrian.no og Ridersevent sin clinic på Arneberg Equestrian Center i Tønsberg lørdag 18. januar.

 
 
 

Opp- og nedturer

Bengtsson er utdannet mekaniker, og kombinerte først jobben med rytterkarrieren før han i 1997 satset for fullt og flyttet til Tops i Nederland. I 2003 flyttet han til Nord-Tyskland for å starte for seg selv. Det ble aldri noe mer tid til mekanikerjobben, for han fikk først et suksessfult sponsorsamarbeid med Stud La Silla under topphesten Ninja La Sillas storhetstid, før han tok spranget videre til Lego-eier Kristiansens Stutteri Ask. Casall Ask står igjen som en av de største, men senest under Göteborg Horse Show i 2019 vant Roffe den prestisjetunge Gothenburg Trophy-klassen på lovende Oak Grove’s Carlyle. Nå har den nederlandske OL- og VM-vinneren Jeroen Dubbeldam tatt over tøylene.

Sprangsporten er full av opp- og nedturer – og selv de beste opplever å måtte starte på nytt i løpet av karrieren. Rolf-Göran har på ingen måte tenkt til å gi seg, for han vil gi de lovende hestene han jobber med en sjanse til å nå toppen.


– Hvordan er hverdagen din nå i forhold til sånn den var da du var helt på topp?

– Hindrene er blitt mindre, hehe. Nei, det er samme skjema hjemme i stallen, men vi er ute på andre og mindre stevner. Og så forsøker vi å bygge opp ting igjen. En ny Casall hadde jo ikke vært helt feil! Det vet alle som holder på med det her, det er vanskelig å finne de hestene, for alle hester skal produseres. Det var jo ikke sånn at Casall bare var en verdensstjerne som 6-åring, det var noe han ble med riktig arbeid, strategi og erfaring. Alt er egentlig det samme nå. Man får ta ett steg frem og to tilbake.


– Men så får du sikkert tid til å gjøre mer ting som å reise og holde clinics også?


– Jo, men tiden er knapp likevel, man må tross alt være ute på stevner. De yngre hestene lærer seg mye hjemme, men det neste steget er at de alle kommer ut og får testet seg. Det er viktig!

 
 
logghhooo.jpg
 
 
/ Rolf-Göran Bengtsson & Oak Grove’s Carlyle i Gøteborg, april 2019

/ Rolf-Göran Bengtsson & Oak Grove’s Carlyle i Gøteborg, april 2019

 
 
stjnerkj.png
 
 

ABC med RGB

Så hva er hemmeligheten bak RGB-systemet og hvordan når man nye høyder i satsningen sin som rytter? Det er ingen hemmelighet i det hele tatt, i følge Rolf-Göran. Det gjelder mest av alt å ha kontroll på grunnridningen, de helt elementære tingene. Ha kontroll på ABC. Og så hjelper det selvsagt å ha en hest som Ninja eller Casall, men aller viktigst mener han det er å gjøre sitt beste.

– Hva er det viktigste hos en hest, synes du?


– Det viktigste er hestens innstilling til arbeidet. Den må ville jobbe og den må ville hoppe hindrene med respekt og samarbeid sammen med rytteren. Kapasitet og forsiktighet er vanskelig å balansere, men de er veldig viktige, særlig når man er ute og leter etter hester. Disse tre punktene må stemme for at det skal bli en skikkelig topphest. Alle de tre topphestene mine, Mac Kinley, Ninja og Casall, var veldig forskjellige typer, men hadde én ting til felles: De hadde en helt fantastisk innstilling til oppgavene sine. De stilte alltid opp for meg.


På scenen, plassert midt i på ridebanen under lyslenker i ridehustaket på Arneberg, føler ikke Bengtsson seg like komfortabel som i salen. Han føler seg mer hjemme når han står på trygg ridebanegrunn og underviser Martine Mariero Moe, Thea Gulliksen, Ingrid Gjelsten og Johan Sebastian Gulliksen foran en helt full tribune og en storvolte dekket av parkett, bord med hvite duker og champagneglass. Enda mer komfortabel er han på Anna Elisabeth Arnebergs spranghest Conlin, for han tar den gjennom øvelsene uten så mye som å puste inn i mikrofonen han har festet til ridehjelmen – i en alder av nesten 60.

 
 

Les intervjuene våre med Ingrid Gjelsten her og med Johan Sebastian Gulliksen her!

 
 

– Hva ville du gjort annerledes hvis du skulle gjort denne reisen om igjen?


– Det var ikke så populært å gå på gymmen eller dra ut og jogge før, så hvis jeg skulle gjort saker og ting om igjen nå, så skulle jeg sørget for å trene meg selv litt bedre også. Jeg har slitt med og blitt operert for lyskeproblemer, noe som er et typisk problem hos ryttere, en greie hvor man blir for stiv, musklene blir for tighte og man bruker bare musklene på den éne måten man gjør når man rir. Det er en evig kamp å bli kvitt det, og det er mange som opplever det. Man burde jobbe for å unngå sånne dumme skader som kan ødelegge karrieren. Før satt man alltid seg selv som rytter helt sist, for man satt alltid i salen og det var ikke så mye tid til seg selv. Den biten tror jeg at dagens yngre ryttere er betraktelig bedre på, de er strengere med seg selv og jobber mer med egentreningen, og det mener jeg er veldig viktig. Jeg trener selv i dag, men når man kommer opp i min alder, så går det treigere med alt. Rir og trener du hestene dine riktig, så kan du ri 10-15 hester om dagen uten å bli sliten, men du kan også bare ri én og bli helt utkjørt…


– Hvis man har alt dette i orden – systemet, treningen, rutinene – og allikevel feiler. Du har kanskje aldri opplevd det, men hvordan skal man tenke i sånne situasjoner?

– Vi har alle gjort feil, og det har ikke skjedd for siste gang, det kommer til å skje igjen. Det er viktig å analyse hva som gikk feil: meg selv, konsentrasjonen min? Og så jobbe videre i den planen, i det systemet, som du jobber i, ikke forlat det selv om det går dårlig en dag. Endre det som må endres, men gjør ikke plutselig noe helt annet. Og jobb sammen med teamet ditt, det blir alltid bedre enn hvis du forsøker å gjøre alt helt selv!

 
 
logghhooo.jpg
 
 
 
stjnerkj.png