Q&A med Team Cavalier: Madeleine Delp Bergsjø

Madeleine er en ekte allrounder og har drevet uavbrutt med hest nesten hele livet. Det er ti år siden hun konkurrerte, men hun har som mål å snart stå i en startboks igjen.

---

Hvem er du?
Madeleine Delp Bergsjø, 90-modell, født i Oslo, men jeg har vokst opp i Asker. Jeg har en bachelor i journalistikk og en master i medier og kommunikasjon, har bodd og studert (og ridd) i New York, Trondheim, Dublin og London. Jeg kom tilbake til Oslo høsten 2016 og har siden det jobbet som innholdsprodusent, tekstforfatter og fotograf, i reklame- og kommunikasjonsbransjen.

Er det ikke det man er? Det man jobber med, hvor man har vokst opp, hva slags utdanning man har?

Hvis ikke er dette en bedre beskrivelse av meg: En young creative som bor i en flatshare på Frogner (fint kollektiv), med hund, katt og hest en liten tur unna med den sorte Vespaen jeg kjører. Den minner meg om hesten jeg eide da jeg fortsatt var ung nok til å ikke ha billappen.


Hvor lenge har du drevet med hest?
I 20 år, faktisk. Jeg hadde min første ridetime da jeg var 8, tror jeg, og har ikke vært borte fra sporten i mer enn et par måneder av gangen siden det. Jeg red på rideskole (Steinseth ridesenter i Asker) og hadde fôrponnier og -hester av og på helt til jeg fikk min egen hest/(forvokste irske sportsponni), Marion, da jeg var 14. Etter fire år solgte jeg henne og flyttet til utlandet. Siden det har jeg vært fôrrytter og lånt hester der jeg har oppholdt meg.


Hva rir du?
Jeg har alltid vært en allrounder. Jeg har satset på feltritt helt siden jeg hoppet en tømmerstokk for første gang da jeg var 11. På rideskolestevner red jeg alltid de raskeste omhoppingene, men var også den som falt mest av og aldri helt nådde opp på dressurstevner. Det kan hende det var hestevalgene mine som ødela for meg på dressurbanen – jeg falt ofte for de runde ponniene som bukket, stoppet og bet foreldre. Jeg falt av hesten jeg endte med å kjøpe to ganger da jeg prøvered henne og klarte ikke tenke noe annet enn at hun var perfekt for meg.

En gang røsket ridelæreren opp et grantre fra bakken for å jage ponnien jeg red over en grøft. I fjor sommer falt jeg av i en sving ute i skogen og ble tråkket på av unghesten jeg red. Jeg elsker feltritt.

Nå har jeg ikke lenger så mye til overs for hester som utsetter meg for alt jeg tålte da jeg var yngre. Allikevel trener jeg hver uke sprang for Hauke Luther på en lånt hest som biter etter meg like mye som de gamle favorittponniene mine bet etter mamma.

Det som er igjen av feltrittskarrieren er én eller to feltrittstreninger i året og jeg skulle desperat ønske jeg kunne gjøre mer av det. Det er vanskelig å få til uten egen hest, så for tiden er det nærmeste jeg kommer feltritt galoppturer i Bærumsmarka.

Langt svar på kort spørsmål.


Hvorfor hest?
Familien min har ingen tilknytning til hestesporten, så det startet med sosialt press fra jentene i klassen på barneskolen og tyve år senere er jeg den eneste av dem som fortsatt er aktiv. De fleste jeg har ridd og reist rundt sammen med, konkurrert mot og pusset skolehester med sluttet før jeg red mitt første landsstevne.

Jeg testet et par andre hobbyer da jeg var fortsatt var for ung til å vite bedre, men ingenting er det samme som å drive med hest.


Hvordan vil du beskrive deg selv som rytter? Hva slags hester liker du?
Den erkebritiske, nesten parodiske, ridelæreren min i London sa alltid, med et snev av spydighet, at jeg var en effektiv rytter. Jeg tror det betyr at jeg får til alt, men at det ikke nødvendigvis utføres til høyeste stilkarakter. Jeg har ridd med hendene bundet i riktig posisjon, med skuldrene tvunget bakover med en pisk bak ryggen og stigbøylene i kryss foran salen – i longeline til blodsmaken tok meg – for mange ganger til å fortsatt få høre det. Og det får jeg. Hver uke.

Jeg er tøff og allsidig, men mangler styrken til en god dressurrytter og mengdetreningen og høydeeksponeringen til en sprangrytter. Det gjør meg til en sånn helt middels god feltrittsrytter som kan sette meg opp på det jeg får tilbudt av hestemateriale og – stort sett – ha det gøy.

Ridekulturen i Irland passer meg derfor perfekt, der fikk jeg bare skryt for å holde meg på når vi galopperte om kapp over åkre tidlige morgener jeg egentlig skulle brukt på å lese pensum i Dublin. Jeg trives best på en liten, rask terrengmaskin over stokker, gjennom vann og skogholt.

Men det er faktisk lite som slår en – veldig sjelden – god dressuropplevelse. Jeg er en ekte allrounder.


Hva gjør du når du ikke er på hesteryggen?
Jeg er ikke så mye på hesteryggen som jeg skulle ønske for tiden, så selv om jeg for det meste gjør andre ting, bruker jeg mye tid på hest. Ellers beveger jeg meg aller mest på en tohundremeters-volte mellom leiligheten min, jobben og det som finnes mellom de to stedene. Det hender jeg tar en sjenkelvikning på diagonalen mot sentrum for å drikke øl. Det å skape Cavalier bygge opp hele universet har dessuten spist mye av fritiden min de siste månedene. Heldigvis skjer det ofte i nærheten av eller på en hesterygg.


Hvem ser du opp til (i hesteverden)?
Jeg ser opp til ryttere som er i stallen og rir hver dag. Jeg har vært der selv – og syntes ikke jeg var noen hverdagshelt på den tiden – men nå lurer jeg på om jeg noen gang kommer til å finne tilbake fulltidshest-formen. Det er mye og tung jobb og krever at man ofrer mye.

Av favorittryttere har jeg blant andre den svenske, England-baserte feltritts- og OL-rytteren Ludwig Svennerstål. Vi er like gamle. Den irske sprangrytteren Bertram Allen, som også kan klassifiseres som en “effektiv” rytter. Det svenske stilstudiet Peder Fredricson, som tidligere feltrittsrytter tar OL-sølv i sprang. Den britiske feltrittsbautaen William Fox-Pitt. Måloppnåelsen og prestasjonene til Heidi Bratlie Larsen er beundringsverdige. Og så holdt jeg foredrag om Malin Baryard på barneskolen. Hun har ikke blitt en dag eldre siden jeg lærte meg å trave i 1998.


Hva er målet ditt med ridningen?
Før hadde jeg som mål å ri NM i feltritt. Jeg har det fortsatt – men om det ikke er et fjernt, så er det i hvert fall et langsiktig mål.

Nå er jeg på et sted i livet der jeg betaler for sprangundervisning for å gjøre både meg selv og hesten jeg låner litt bedre for hver gang. For et år siden red jeg bare på bakken – bortsett fra den éne gangen i året jeg kastet meg ut på en feltrittsbane.

Jeg føler på mange måter jeg har oppnådd målene jeg satt meg som ung ved å fortsatt, i voksen alder, ri på sprangtreninger og galoppere i skogen og reise på eksotiske rideferier. Drive en nettside om hest. Den 16 år gamle meg hadde derimot vært skuffet over at jeg ikke er i feltrittsform eller trener mer terreng. Så det er et klart mål. Og så hadde det vært gøy å konkurrere igjen.


Beste opplevelse med hest?
Det er to som umiddelbart dukker opp i hodet.

Den ene er følelsen av å starte, og plasseres på, første feltrittstevne på hjemmebanen jeg vokste opp på og drømte om en dag å ri på, på egen hest – med venner som heier ved hvert hinder. For så å spise en vaffel, på neste stevne falle av, se hesten forsvinne nedover bilveien, fange henne, trave hele veien tilbake og vinne en sprangklasse. Vi var, som jeg visste, et godt team selv om jeg på vårt aller siste stevne falt av på sprangbanen og aldri fikk ridd ut i terrenget.

Livets beste sportsopplevelse hadde jeg alene, i regnet, blant tusenvis av irer på en tribune da Irland vant FEI Nations Cup på Dublin Horse Show i 2015. Jeg får fortsatt gåsehud av marsjerende, irske sekkepipekorps og kløvergrønne stevnejakker.


Hva er ditt beste tips til andre hesteinteresserte?
Følg Cavalier. Og tren for en trener som utfordrer – og kjefter – på deg. Det har jeg alltid gjort.


Fortell oss en hemmelighet!
Hemmelighet nummer én: Jeg synes dressur er den vanskeligste grenen. Men det er kanskje ikke en hemmelighet, det er noe alle kan se. Hemmelighet nummer to: Da jeg var liten klatret jeg alltid opp på skolehestene vi egentlig bare fikk lov til å børste og leie og red rundt utenfor stallen. Hver helg. I mange år.


Hva motiveres og demotiveres du av?
Jeg motiveres av de små, korte øyeblikkene hvor alt funker, som når hesten endelig bærer seg selv og det ikke lenger føles umulig å sitte helt rundt hesten, rak i ryggen med perfekt plasserte hender. Eller når jeg treffer perfekt på et stort sprang i terrenget. Av gode fotomuligheter. Og aller oftest bare av avkoblingen det er å være i stallen og på hesten.

Jeg demotiveres av å måtte ta bussen til stallen i minusgrader, av isete utebaner. Skadede hester. Hvor dyrt og tidkrevende det er å drive med hest på den måten jeg helst vil.


Hva er din personlige drive rundt Cavalier?
I opptaksbrevet mitt til journalistikkstudiet i Dublin skrev jeg om hvordan jeg ville skrive om hestesport, den livsstilen, om den skandinaviske hestekulturen, men fjernet det fra søknaden for å ikke innsnevre journalistfremtiden min. Noen år tidligere leverte jeg et hestemagasin på papir som avslutningsprosjekt på studiet i Trondheim. Det som nå er Cavalier har vært noe jeg har tenkt på i årevis, men ikke har fått begynt på – og ikke minst gjennomført – før jeg møtte to med samme ønske, driv og viktige kunnskap.


Beskriv de to andre andre i teamet - både som person og rytter!
Jeg møtte Tina og Celine for første gang i en jobbintervjusituasjon i januar 2018, og det viste seg at vi er et like godt team som ham som plasserte oss i samme møterom hadde håpet vi skulle være. 

Tina er full av energi og holder alltid oversikt over sånt Celine og jeg ikke nødvendigvis har kontroll på. Hun er beinhard og har en gjennomslagskraft det er behagelig å stille seg bak, men er samtidig en uhøytidelig, avslappet og lett å samarbeide med. Jeg synes det at hun satser fullt på ridningen etter et så langt opphold er utrolig inspirerende. Hun er dessuten supersterk og har en veldig fin sits og følelse på hesten. Etter hvordan jeg har sett henne race forbi meg i full galopp over slettene i Spania, er hun også veldig tøff og trygg på hesteryggen. 

Celine og jeg deler mange interesser, synspunkter, ideer og humor, og er et velsmurt kreativt team. Hun er idérik, mener mye, tør å utfordre og gjør enhver sak eller oppgave spennende. Som tidligere blogger er hun en sterk påvirker i hverdagen for meg, både når det gjelder meninger og mote. Jeg elsker hvordan Celine forteller om hestene hun omgås med; hun er myk og forståelsesfull og interessert i hestesporten på et dypt nivå. Det er hun også som rytter. Lett, balansert og ydmyk, men tøff og har anlegg for fart og action. Hun er dessuten veldig lærevillig og engasjert. Hvis vi ser oss selv utenfra har vi på kort tid blitt litt knoll og tott. Nå har vi også like ridehjelmer.

Lyst til å bli bedre kjent med Team Cavalier? 
Les Celines Q&A her og Tinas svar her!