– Det er utrolig hva man får til når man er innstilt på det
Med base i Steinkjer i Trøndelag er tvillingene Marie og Rose (20) og storesøster Signe (22) Skei vant til å reise langt for å konkurrere. Det blir mange netter i lastebilen nå som alle tre er etablerte sprangryttere på toppnivå i Norge.
Av: Redaksjonen
Publisert: 5. august 2020
/ fra venstre: Rose, Marie og Signe Skei
– Det er ikke optimalt, men samtidig er vi ikke vant til noe annet. Det er utrolig hva man får til når man er innstilt på det. Vi kan kanskje ikke ri like mange stevner som de som bor rundt Oslo, siden vi har mye mer reisevei, derfor synes vi det var veldig luksus å komme hit til Bratsberg, det er jo bare to og en halv time hjemmefra!
Utenlandskarrierer og backup-planer
Signe er eldst av de tre Skei-søstrene, har nettopp flyttet inn med kjæresten, og har en kontorjobb i farens firma og et nettbasert studie innen økonomi, ledelse og bærekraft gående ved siden av rytterkarrieren. Tidligere har hun blant annet tatt laggull og individuelt sølv i Nordisk på Credendo. Hun er også den eneste av de tre søstrene som ikke flyttet utenlands for å ri på fulltid.
Tvillingene Marie og Rose måtte reise hjem fra de respektive rytterjobbene sine i Nederland da stevnemulighetene forsvant med koronapandemien. Akkurat det ledet til flere gode ting for Marie, som endte opp med Signes tidligere topphest, den 11 år gamle Holsteiner-vallaken Credendo, da han måtte være med hjem igjen etter å egentlig skulle selges i Nederland. Der rakk Marie å jobbe for Stal Hendrix, side om side med norske Oda Charlotte Lyngvær, i 3-4 måneder. Rose var ikke langt unna, hos svenske Annika Axelsson, midt i stevnesmørøyet ved grensen til Belgia, 20 minutter fra Sentower Park, 40 til Peelbergen.
– Nå kjenner jeg mye på at det var veldig fint å være i utlandet, men vi er også veldig heldige som har det så fint hjemme, sier hun.
– Vi har jo alle fasilitetene hjemme, det er bare det at vi er langt unna stevnene, sier Marie.
Samme helg som hun leverte plettfrie resultater på Trondheim Horse Show, toppet med en seier i søndagens Grand Prix (resultatet ble senere trukket grunnet en misforståelse rundt reglementet, red. anm.) takket Marie ja til et nettbasert økonomistudie.
– Etter akkurat denne helgen har jeg bare lyst til å ri, men det er lurt å ha en utdannelse i bakhånd, for det er vanskelig å leve av denne sporten. Jeg er veldig vant til å alltid få til det jeg prioriterer, og hestene går alltid først, men jeg skal nok få til å fullføre skolen også, sier Marie.
“Det er ikke optimalt, men samtidig er vi ikke vant til noe annet. Det er utrolig hva man får til når man er innstilt på det”.
– Marie Skei
/ Signe & Nanra, Rose & Cool Clarimo og Marie & Credendo
“Happy horses, happy riders”
Nå har de tre hester hver og et par ekstra i trening. Hjemme på Solheim i Steinkjer står det til sammen ca. 30 hester, alt fra noen av landets beste spranghester til unghester og islandshester på utegangsbeite. Både foreldrene og besteforeldrene bor på gården og hjelper til mye, men søstrene gjør det aller meste i stallen selv.
I bakken ned mot arenaen på Bratsberg Ridesenter utenfor Trondheim står en dame med krøllete, brunt hår og veiver med armene for å få oppmerksomheten til den store, hvite hesten som akkurat har spankulert ut fra premieutdelingen med flagrende rosetter og seiersbånd rundt halsen. Det er Skei-familiens overhode og hovedtrener, moren Kari Heistad. Hun har drevet med hest hele livet og hatt rideleir på Solheim i 25 år. Nå ser hun de tre døtrene hevde seg i den absolutte norgestoppen, og i utlandet når mulighetene byr seg. Og det med flere hester hver.
– Det har aldri vært noe tull gjennom oppveksten, vi har alltid funnet støtte i hverandre, sier Rose.
– Ja, men Rose vil gjerne ri sine egne hester selv. Jeg og Marie kan bytte litt mer på. Ikke på stevner, men hjemme for å få litt nye impulser. Hvis vi skal få det til å funke, må vi bare samarbeide, skyter Signe inn.
– Det er hverdager det er flest av, så vi må finne en hverdag vi trives med. Treningsfilosofien vår er “happy horses, happy riders”, sier Marie.
“Jeg hadde klart meg uten sporten hvis det hadde skjedd noe, men jeg hadde ikke klart meg uten hestene. Det er det som er drivkraften; at det er fint å holde på med dyrene og at vi alltid jobber for å holde dem glade.
Vi holder det så naturlig for dem som mulig, sørger for at de får være mye ute og gå masse på tur. Det er det som er hoveddrivkraften, at vi er så glade i hestene”.
– Signe Skei
/ til venstre: Rose, Marie og Signe, til høyre: Marie på Credendo og Signe
Samarbeids-
prosjektet Skei
I matchende lilla og marineblå stevnejakker fra langtidssponsoren PS of Sweden skiller de seg ut fra resten av ekvipasjene, men på hver sin hvite hest kan de være vanskelige å se skille fra hverandre. Fra kafeen på Bratsberg ridesenter etter en stort sett vellykket stevnehelg, en av få i år, er det ikke så mye mer å si om fremtidsplaner og mål enn at man må ta resten av 2020 litt som det kommer.
Som seniorrytter gleder Signe seg til å hevde seg på internasjonale stevner igjen, og tvillingene satser mot Young Rider-EM neste år. Hvis hun klarer å tviholde på Credendo, er Marie sikker på at en tur dit kan gi gode resultater. Signe mener fortsatt hesten må selges, men får bare “vi får se på det” som svar fra lillesøsteren.
På stevner har de som regel med seg én hestepasser som har ansvar for hestene til alle tre. Det er uten tvil hektisk, men selv under viktige mesterskap og stevnehelger gjør søstrene mye av jobben selv. I tillegg har moren en alt-mulig-rolle som både hestepasser og trener og motivator. De bor trangt, men praktisk i lastebilene de kjører de ca. 650 kilometerene med 9 hester fra Steinkjer til Linnesvollen i Lier. “Pappa er også veldig flink”, skyter Signe inn, “han er hjemme og jobber. Noen må gjøre det også. Familien Skei er et skikkelig samarbeidsprosjekt.
– Jeg tror nå først og fremst vi har gode sjanser i NM. Vi har veldig fine hester, så nå er det bare å ri ordentlig, så går det nok bra, sier Rose.
