En skreddersydd duo
Som konkurranserytter med et medfødt instinkt og ønske om å bli best, har Tailormade Sareeze naturlig nok satt dressurrytter Pernille Markussens tålmodighet på prøve.
Tekst og foto: Celine Mee Storrvik
Pernille Markussen har ridd hele veien opp til Grand Prix-nivå. Helt siden hun fikk sin første ponni som 11-åring har hun vært en dressurrytter i toppklasse. Men, da hun la opp med sin gamle treningskamerat gjennom 10 år og tok fatt på et nytt prosjekt, fikk treningshverdagen en ny vending. Vi tok en prat med Pernille om tålmodighet, treningsmotivasjon og 9 år gamle Tailormade Sareeze.
– Sareeze er våken, hengiven, leken og kjærlig. Hun har veldig mye energi og samtidig som hun kan være verdens mest bedagelige hest. Du vet aldri helt hva slags humør du kommer til, selv om hun har blitt jevnere mens jeg har hatt henne. Hun har hatt føll og ble som følge av det ridd inn relativt sent. Det bærer hun preg av utviklingsmessig. Jeg fikk henne etter at hun hadde vært i ridning i bare tre måneder.
Hadde jeg møtt Pernille Markussen på den tiden jeg fast stod utenfor Narvesen med 30 kroner for å kjøpe den nyeste utgaven av bladet, er jeg ganske sikker på at jeg hadde tenkt på henne som en levende versjon av Wendy. Det lange, blonde håret er satt opp i en strikk på toppen av hodet hennes, og hun beveger seg rundt i stallgangen som om hun aldri har gjort noe annet. Kanskje ikke så rart. Pernille Markussen har vært å se på hesteryggen og i stallen siden hun var fem år. Nå skal det sies at Wendy drev med sprang, mens Pernille rir dressur – en gren hun får til å se lekende lett ut på banen en halvtime senere.
“– Det er litt som å begynne på nytt. På en måte endre litt på alt du vet, men allikevel har du med deg erfaring i verktøykassen som gjør at du får mestringsfølelse. ”
Styrke og struktur
Uten unghesterfaring fra før tok Pernille fatt på utfordringen, eller det som kanskje skulle vise seg å være akkurat det hun trengte. Det er første gang hun jobber med en såpass uerfaren hest, hvor begge lærer underveis og må bruke ekstremt mye tid på øvelser og ting de ikke har vært vant til tidligere. Det gjelder ikke bare på dressurbanen, men også fra bakkenivå. Markussen er ekstremt strukturert og en person som jobber målrettet og mot resultater på en systematisk måte. Som konkurranserytter med et medfødt instinkt og ønske om å bli best, har Sareeze naturlig nok satt Pernilles tålmodighet på prøve.
– Ja, det må jeg si har vært det vanskeligste til nå. Å være tålmodig og ikke rushe progresjonen. Det tar den tiden det tar, både for henne og for meg.
Hun har ridd for Connie Lorentzen i ti år, med undervisning en til to ganger i uken. Hun snakker om reiser de har hatt sammen, og viktigheten av å finne en trener som både hest og rytter spiller på lag med. Samtidig har hun en master i ernæring, har gått idrettsfag og alltid vært en aktiv person. Teknisk ridetrening er en ting, men rutiner og oppbygging, planlegging og restitusjon er vel så viktig, mener Pernille. Treningslære har hun prøvd å legge opp til at skal passe både hestene og henne selv. Styrketrening som alltid har gitt henne mest, sammen med et balansert og fornuftig kosthold.
– Det har gjort meg til en bedre rytter. Det å være jevnsterk og utholdende, og samtidig ha nok energi både fysisk og mentalt. Men, det gjelder jo for meg. For andre kan det være helt annen type aktivitet som fungerer. Som med alt annet er det individuelt.
Målsetninger
Pernille er nøye på ting. Hun har en tett timeplan, men stresser ikke. Hun motiveres av at hun fremdeles liker det hun gjør. Kanskje spesielt nå, i arbeidet hun og Sareeze sammen legger ned mot høyere klasser.
– Etter en lang dag på kontoret finnes det ikke noe bedre enn å være med dyr i frisk luft og kommunisere med dem. Det krever at du må være tilstede akkurat der og da, og på noen andres premisser enn kun dine egne. Det er som å ha ny jobb. I begynnelsen føles ting vanskelig fordi det er nytt, men så vet en at om en måned vil det samme en synes var vanskelig være kjempeenkelt. Mestring er litt målet mitt, egentlig. Jeg tror det er det viktigste jeg har lært i prosessen med Sareeze.
“Da jeg var yngre var målet alltid å bli best på det nivået jeg var. Nå er det mer gleden av å mestre ting med hesten der vi er. Det betyr alt.”
Fremover skal hun fokusere på akkurat det. Gi dem begge den tiden det tar å nå målene hun og treneren setter opp i treningsplanen.
– Dagens samfunn er stappfullt av press – både på godt og vondt. I tillegg er hestesporten relativt smal her hjemme i Norge. På toppen av det har vi jo janteloven her til lands. Med sosiale medier gjøres ryttersporten sakte men sikkert mer tilgjengelig, men både medier og vi som ryttere må ta ansvaret med å drive sporten videre. Vi må være tålmodige i form av å innse at sporten tradisjonelt sett ikke er like stor her hjemme, men samtidig være progressive ved å løfte frem de knallgode rytterne vi har, og være flinke til å utvikle og heie frem morgendagens toppryttere.
Klokken begynner å bli mange. Etter ridning venter fóring, dusjing og nedkjøling av beina til Sareeze. En fornøyd hoppe står i boksen sin. Hun kommer mot oss i det hun skjønner at det er en gulrot på vei. Pernille klapper hesten, forteller hvor dyktig hun har vært i dag og sier ses imorgen.
– Sareeze har i løpet av tiden vi har hatt sammen gitt meg tilbake litt av den grunnleggende følelsen rundt det å drive med hest. Det feteste med ridning er at du aldri er utlært, og at det i bunn og grunn handler om å kommunisere med dyr. Å drive med hest er en vanvittig levende sport.