Dressurlegenden Kyra Kyrklund: – Jeg liker å se at mennesker lykkes
Hun omtales som en levende legende i dressurverden, og mener at noe av det viktigste en rytter kan gjøre er å godta hver enkelt hests potensiale. Å jobbe med utvikling og progresjon av ekvipasjer er en lidenskap hun lever ut hver eneste dag.
Av: Redaksjonen
Publisert: 4. mars 2019
Fra sprang på en feltsrittshest til OL med Matador
– Det går i ett. Livet mitt er typ to dager hjemme, to dager i Oslo, to dager hjemme for så å reise ut igjen. Til Portugal tror jeg. Eller nei, kanskje det er Sverige nå. Ja, Sverige. Så Portugal.
Ved første øyekast ser ikke finskfødte Kyra Kyrklund ut som en striglet premieplukker. Smilet er på en måte for varmt. Vesenet for avslappet. Det er lite som minner om stress i OL-rytteren da vi møter henne i Lillestrøm. Hun er akkurat ferdig med sin clinic og sipper vann fra en Imsdal-flaske mens hun forteller om hvordan alt begynte.
– Da jeg var ung fantes liksom ikke dressur. Kunne du gjøre galoppbytter var du en mester. Jeg valgte i utgangspunktet sprang av den grunn. Dressur var simpelthen ikke noe det var fokus på. Da jeg fikk min første hest var det en feltrittshest jeg valgte heller å bruke i sprang. Da den fikk problemer med det ene beinet sitt ble det slutt på hoppingen. Neste hest jeg kjøpte var en 4-åring. Jeg tenkte litt sånn; hopper den bra blir det sprang, gjør den ikke det blir det dressur. Den hesten kunne absolutt ikke hoppe, for å si det sånn.
4-åringen som ikke kunne hoppe dro hun forøvrig til OL i Moskva med. Kyra ler og fortsetter.
– Piccolo het den. Moro å tenke tilbake. Matador er imidlertid hesten jeg alltid har med meg i tankene. Historien med han handler for meg egentlig ikke om resultatene, men heller at han er hesten jeg alltid sammenligner andre med på jakt etter den riktig gode følelsen en kan få med en hest.
Avl og utvikling
Den sorte hingsten Matador er hesten som gjorde merittlisten lang og erfaringen unik. Hun har vært med på store deler av dressurens utvikling, og trekker spesielt frem avl som avgjørende for sporten.
– Det har skjedd enormt mye. Mot slutten av 90-tallet tok akkurat dette seg opp for alvor. Tidligere ble det avlet frem mye allround-hester, mens du nå som en følge av økt fokus på avl, mye tidligere kan se om en hest er sprang- eller dressurbetonet. Skillet i dag er like stort som mellom en trav- og en ridehest.
Hva ser du etter i en god hest?
– Det er selvfølgelig kombinasjonen av flere ting, men jeg vil si at mye for min del nesten går mest på intuisjon. Jeg tror alle disse årene har gitt meg vanvittig mye erfaring og kunnskap jeg egentlig ikke er klar over at jeg selv sitter på, hvis du skjønner? Når du prøver en hest sier den deg noe helt fra de første minuttene dere tilbringer sammen. Ulike ryttere søker også ulike hester. For meg er en bra hest en hest med tre gode gangarter og et godt temperament. Jeg vil i tillegg gjerne ha en som er energisk, men ikke «crazy.» Jeg er ikke så glad i «spooky» hester, men de kan godt være litt følsomme for lyd uten at det gjør meg noe. Og så må de selvfølgelig være sunne.
“Jeg setter pris på at jeg får lov til å være en del av så mange ekvipasjers utvikling og progresjon. Jeg er skikkelig glad i å se at mennesker lykkes. ”
Kunsten å være læremester
Til tross for at konkurranseringen er et tilbakelagt kapittel for Kyra rir hun fremdeles hver dag. Hun er bosatt i England sammen med mannen sin, på en gård med 20 bokser og fine fasiliteter. Til å begynne med var stallen fullsatt, men timeplanen hennes har ført til et valg om å trappe ned antallet.
– Jeg reiser så mye rundt og underviser at det rett og slett ikke er tid til en fullsatt stall hjemme samtidig. Jeg har helt enkelt innsett at jeg ikke rekker alt.
Hva mener du kjennetegner en god rytter?
– De beste rytterne er de som ikke er redde for å mislykkes. De som våger å prøve nye ting, og som er eventyrlystne og nysgjerrige. Også må du være litt nerd. Det tror jeg du må være for å klare og gå så dypt inn i noe som en vellykket konkurranserytter er nødt til.
Kyra mener relasjonen mellom rytter og trener er avgjørende for å lykkes, i kombinasjon med å sørge for og lære seg ting grundig fra start.
– Det er vanskeligere å korrigere innlærte feil senere enn å skulle lære dem korrekt fra begynnelsen.
Hennes beste tips er å finne en god trener du tror på, og som tror på deg tilbake. At du har en ærlig kommunikasjon med den personen.
– Den relasjonen teller så mye mer, egentlig, enn poengene på et stevne. Å ri Grand Prix handler jo satt på spissen om å kunne øvelsene og evne å få det svaret du trenger fra hesten. Alle som har den kontrollen kan i praksis ri Grand Prix. Ikke til 90% men, si 70% da. Og hvis du tenker på det. 70% betyr jo 7 poeng per øvelse det, hvilket egentlig er veldig bra, spør du meg!
“Ikke legg alt i poengsummen fra dommerne. De er bare mennesker, de også, med egne erfaringer og preferanser. De kjenner ikke hesten og dens nivå like godt som deg, men ser på et idealbilde fremfor individuelle rammer og mulighetsnivå. ”
Hun trekker på skuldrene, hele tiden med et nesten litt lurt smil. Som om hun vet om en hemmelighet ingen andre vet om. Vannflasken hennes er tom, og hun pakker sammen hjelpemidler fra clinicen. Det er sporeremmer som hjelper rytterens sjenkel til å holde seg stille, og springfjær som symboliserer balanse og bevegelse i setet.
– Alle vil vinne, så klart, men alle kan ikke alltid vinne. Og alle hester kan ikke være Grand Prix-hester. Men, jeg tror fast på at alle hester kan bli bedre. Det må dog skje på en positiv måte og innenfor den enkelte hest sin kapasitet. Alle hester er født med en gitt kapasitet vi som ryttere må respektere. Alltid.